Jeg sitter tom. Jeg har ikke ord. At noen mennesker må oppleve en spinn av så mye forferdelig. At noen må være pårørende.
Det var vondt å se denne filmen. Den traff meg midt i hjerterota. Jeg synes det er helt utrolig vondt å vite at noen må gå igjennom det denne jenta og hennes pårørende måtte/må.
Jeg ønsker å dele dette med dere av mange grunner, men den største er at denne stemmen må bli hørt.
Foreldrene gjør en hederlig innsats for deres datter og hennes rettferdighet.
// graven til Silje. https://www.facebook.com/SiljeBenediktesStiftelsen
Vi må bare fortsette å jobbe på med å være åpne om psykisk helse. En dag må all denne tabuen snu!
Du kan besøke Silje Benedikte Stiftelsen på Facebook for å se og lese mer.
Dette er kjempeteit, men i mine øyne kjempesmart. For din del kan det bikke to veier: enten så skjønner du hva jeg mener, eller så forstår du ikke helt sammenhengen og synes jeg er kjempeteit. Det er opp til hver enkelt å dømme, men jeg synes jeg er kjempelur!
I kveld har C og jeg hatt historietimer. Vi har sittet i mange timer med først filmen Max Manus, så ekstramatriell og historien rundt. Kjempespennende!
Det forundrer meg litt at hver gang jeg hadde historie på skolen, syntes jeg det var veldig interessant. Jeg leste alltid stoffet grundig og slo personlig rekord i karakter for samfunnsfag da vi hadde dette emnet. Sånn var det både på ungdomsskolen og videregående.
Da vi skulle se filmen idag, husket jeg nesten ingenting. Jeg har sikkert hørt hele historien opp til flere ganger før, men opplevde alt som om det var nytt.
(Bilder kan bedra!)
Totalt irrelevant for poenget med dette blogginnlegget, men her kommer det fine!
Noen vil nok si at dette ikke kan sammenliknes, men jeg gjør det allikevel.
I filmen Max Manus følger vi hovedpersonen og hans medhjelpere gjennom en rekke tøffe oppdrag. Vi får se dem forandre utfallet av aksjoner og vi får se dem utrette en hel del.
Mot slutten av filmen bryter Max Manus ut i fortvilelse over at han verken har jobb eller utdanning.
Jeg tenkte umiddelbart: “Men du har jo utrettet MASSE du kan være stolt over allikevel, og som har satt spor i mange tusen mennesker og i Norgeshistorien.”
Sekundet etter tenkte jeg på mitt eget liv. Jeg har sagt akkurat den setningen så mange ganger. Den ligger alltid og ulmer i tankene mine og den ligger fremst på tunga når jeg kritiserer meg selv.
Det slo meg nok en gang hardt og brutalt at det samme er med meg. Jeg gjør mye bra, men til syvende og sist kommer jeg ikke noe lenger med det.
// http://thegirlandthelion.tumblr.com
Det ble stille og svart i topplokket før noe eller noen brutalt skudde på flombelysningen.
Jeg har ikke skrevet Norgeshistorie, men jeg vet jeg har rørt ved mange mennesker der ute ved å skrive min egen historie. Jeg har ikke satt stopper for krigen, men jeg har satt stopper for min egen krig. Jeg har ikke nådd ut til 3 millioner mennesker med hemmelige aviser, men jeg har hvertfall over 900 følgere på Facebooksiden min.
Jeg gjør mye fint og jeg er med på å snu en trend. Jeg utretter store ting for meg selv. Og selvom jeg ikke har en 100% jobb eller studerer som mine gjevnaldrene gjør, bidrar jeg allikevel.
Bare se selv:
Bok
Foredrag
Blogg
Avisintervjuer og skoleoppgaver
Forestillinger
Og jeg må jo ha gjort noe riktig når…
Årets blogg 2012 – Budstikka
SLÅ DETTE DU MAX MANUS!!!
(Jeg vet at dette ble litt skrytete, men det var meningen!)
… og det har jeg absolutt klart!
Jeg var (og er fortsatt) veldig i tvil om jeg skulle dele dette med dere, så nå håper jeg ikke at dere sitter å himler med øynene, men heller klapper i hendene (og slenger inn en kommentar om hvor smart jeg var!)
Ja, startet hos psykolog da jeg var 9 år, så pappa skjønte at noe var galt. Slet med angst mest da. De bipolare tegnene startet i 8-10 kl. på ungdomsskolen med noen hypomanier og mange depresjoner.
Jeg fikk først diagnosen da jeg var 19 år under en innleggelse på en åpen institusjon hvor de utredet meg skikkelig.
// blingme.tubmlr.com
Har noen i familien din bipolar lidelse?
Det er ingen som har fått diagnosen, men både mamma og mormor hadde sterke symptomer på det. Problemet er at da vår foreldregenerasjon vokste opp var det få som i det heletatt fikk diagnoser.
De ble bare kalt gale. Derfor tror jeg dette med arv vil være enda lettere å påvise gjennom de neste generasjonene fordi det er blitt mer vanlig å diagnostisere syke nå.
// blingme.tumblr.com
Tror du din diagnose skyldes arv eller miljø, eller en blanding?
Blanding. Jeg har nok arvet genene (dersom mamma hadde bipolar lidelse), men det er definnitivt utviklet gjennom ungdomsårene med en turbulent oppvekst med mye flytting, mange voksenpersoner å forholde meg til, flere dramatiske hendelser og store miljøskifter, for å nevne noe.
Jeg tror at dersom jeg hadde hatt en roligere oppvekst kunne jeg opplevd diagnosen i svakere grad.
Det skal i tillegg nevnes at det som er gjort, er gjort, og sånn er det bare. Jeg har brukt mange år på å akseptere at fortid er fortid og at det ikke nytter å tenke på alt som kunne vært gjort annerledes.
// http://cdidriksen.femelle.no
Har det kommet snikende, eller er det en hendelse/traume som slo det ut?
Snikende, på en måte, drastisk, på en annen måte. Når jeg ser tilbake på historien min er det mange ting som har vært med på å utløse det, så jeg hadde nok fått det uansett, men jeg tror jeg kunne unngått å få så sterke svingninger dersom jeg ikke hadde pusha det så langt på videregående blandt annet. Der fikk jeg min første sterke mani som jeg ikke husker noen ting av. Etter den fulgte en dyp, lang, depresjon jeg ikke husker mye av heller.
// http://thegirlandthelion.tumblr.com
Tror du at du noen gang kommer til å bli helt frisk, at det forsvinner?
Nei. Jeg tror nok at jeg alltid vil være ekstra sårbar og følsom, men jeg tror at jeg kan leve et verdig liv med diagnosen og at de sterkeste svingningene forsvinner. De har begynt å bli svakere allerede og innleggelsene blir færre år for år. Jeg tror også at jeg skal klare meg i livet uten innleggelser etterhvert.
// www.blingme.tumblr.com
Kommenter hvis du vil at jeg skal utdype noe av dette, evnt. høre om andre ting!
Jeg forbereder meg til foredrag på Høgskolen i Oslo og Akershus så lenge. Trykk HER for å lese mer.
Takk og farvel for idag.
P.S. Jeg blir så utrolig glad når folk liker siden min på facebook. Smiler hver eneste gang jeg får en ny “like”.
(Dvs. at du kan glede et lite hjerte idag KUN ved å dele facebooksiden min med dine venner.)
I det siste har det vært alt for mange baller i luften og alt for mange prosjekter på gang. Jeg har jobbet på spreng for å få gjort unna mest mulig, men det går desverre ut over helsa.
Stess + bipolar lidelse = dårlig match og jeg har nå klart å legge opp en plan for å roe det hele.
Det som er viktig for meg i slike perioder er å planlegge alt ned til minste detalj og skrive ned ALT som står i hodet på meg slik at jeg slipper å tenke på alt hele tiden.
I tillegg har jeg begynt å jobbe litt igjen etter et opphold på 2 måneder. Det er fantastisk å være tilbake i jobb og få 8 timer i uka med “fri fra meg selv”.
Det har vært tur på beina og i bakken og en del jobbing i varmestua, skiutleia og i puben. Greit å tjene litt ekstra kæsj. Moro var det også. Jeg elsker sånt stress med masse mennesker og mye å gjøre (det er det jeg savner med McDonalds (JA, Jeg savner McDonalds noen ganger!!)).
Det eneste minuset var at jeg måtte sitte inne og se ut på det fine været og alle som koste seg i sola. Så jeg håper noen av dere har solt dere litt ekstra for meg???
I tillegg var Instagram spammet av sol-, ski-, hytte- og påskebilder. Det hjalp ikke akkurat…
…Men jeg fikk kose med denne lille kosebamsen her i timesvis og da var alt greit.
//Instaphoto: tankekjor (my new bff<3333333)
Etter lange dager var det sykt digg å legge seg i senga og spise pottis!
Dagens høydepunkt.
Utenom å oppdatere meg på Instagram brukte jeg internett veldig lite. Jeg hadde lite kontakt med omverden hele uken og hadde mobilen min på “Ikke forstyrr”-modus i flere døgn.
Det var utrolig deilig. Føltes som å være i en boble utenfor virkeligheten. En pause. Akkurat det jeg trengte.
Så kjørte vi hjem.
Jeg ble litt lei av kø…. Både på vei til fjellet og hjem igjen….
// Privat
Nå skal jeg slite ut sofaen litt til før jeg pakker ut litt mer og hopper i senga vår som jeg virkelig har savnet.
Får ikke sove så da leser jeg litt i denne fantastiske boken.
Vet jeg har anbefalt den før, men til dere nye lesere: dette er absolutt en bok du burde lese hvis du ønsker å komme mer i kontakt med deg selv og leve her og nå.
Litt vanskelig å lese. Mange vanskelige ord, men leser du sakte nok og tar pauser skal det nok gå fint.
Da jeg kom litt inn i boken klarte jeg ikke legge den fra meg! Jeg kjente på kroppen at det virket.
Selve stoffet er tungt, men jeg er ingen “leser” og jeg klarte å komme meg gjennom den. Det handler mest om å tolke det du leser til ditt eget, slik at du får mest mulig uttelling for det.
Har lest den flere ganger. Nå bruker jeg den som et verktøy i mange ulike settinger.
Første gang jeg leste den gjennomgikk jeg en stor forvandling både utad og inne i kroppen.
Anbefales på det sterkeste! Alle, syk eller ikke, kan lære MYE av Echart Tolles bok “Lev her og nå”.
Jeg har lovet en oppdatering på min siste innleggelse og det skal dere selvfølgelig få.
// blingme.tumblr.com
Jeg ønsker ikke å skrive så mye når jeg er veldig dårlig. Først må jeg finne tilbake motet og motivasjonen slik jeg kan gi dere det jeg ønsker å gi dere her på bloggen.
Når jeg kommer meg ut av depresjoner ser jeg (naturlig nok) alt med litt andre øyne og kan skrive om opplevelsen på en mer sunn måte.
De svarteste tekstene mine skriver jeg for hånd og brenner etterpå. Det er nok for alles beste.
// blingme.tumblr.com
Jeg skal liksom være den sterke, fornuftige og flinke. Det gode forbildet for mange andre psykisk syke der ute.
Det er ikke alltid jeg er like skikket til den oppgaven. Nå derimot, skal jeg fortelle dere hva som har skjedd med meg den siste måneden.
// blingme.tumlr.com
Jeg har vært innlagt i 3 uker og 4 dager. Ble skrevet ut på fredag.
Først noen dager på Blakstad før jeg under strenge betingelser fikk flytte opp på Sikta. Det var første gangen jeg ikke fikk gå ut døra alene på en institusjon med åpne dører og hvor jeg hadde, på kanten til masete, hyppig tilsyn.
På Blakstad nektet jeg å samarbeide fordi jeg ikke kjente noen jeg hadde med å gjøre (ny avdeling), noe jeg er veldig lei av. Jeg følte også at de ikke lyttet til meg og at de ikke forstod. Dette var en ny opplevelse av Blakstad for meg.
Heldigvis fikk jeg flytte opp til Sikta etter noen dager. Der kjenner alle meg og jeg fikk min faste behandler.
Jeg samarbeidet ikke noe særlig mer med dem, men for meg var det en trygghet å være på et kjent sted.
Jeg var veldig deprimert. Alt var svart og jeg hadde mistet alle de gode følelsene mine. Det var så svart at jeg sa ikke et ord på nesten 2 uker. Jeg bare gikk rundt som en zombie og tenkte på ambivalensen min; død eller levende.
// Foto: Tom Ørbech
Nesten to uker i mørket på et rom, uten mat og uten mye besøk (som jeg hadde valgt selv, fordi “ingen var glad i meg lenger”).
Helg nr. 2 dro jeg motvillig ut på perm. H, M og jeg brukte huset til pappa som en hytte og bodde der ettersom familien var bortreist. Lørdag lå vi og pratet hele natta.
Plutselig våknet et håp. Plutselig begynte jeg å strigråte. Alle de positiove følelsene veltet opp i meg. Det var så overveldende. Det er like overveldende hver gang.
// Foto: Anine Halla Vigdal
Fra den søndagen (søndag for en uke siden) har det gått mye opp og ned, men håpet og motivasjonen har stort sett vært tilstede i større eller mindre grad.
Jeg har brukt dagene til å hvile og planlegge ukene fremover for at det skal gå best mulig utenfor institusjonen.
Etter den søndagen var jeg en helt annen person. Jeg fant tilbake til meg selv. Jeg hadde fortsatt depressive tegn og det har jeg fortsatt, men jeg er utskrevet og nok en gang klar for å ta fatt på livet.
Denne depresjonen var dyp. Veldig dyp. Jeg skrev et innlegg om at masken falt av uken før jeg ble innlagt. Du kan lese det HER.
Depresjonen har nok ligget i meg i flere uker før jeg fikk dratt av masken og begynt å kjenne på følelsene. Da var det for sent å kjenne på de tidlige tegnene. De var begravd under masken. Det eneste tidlige tegner som var, var masken som satt klistret til trynet mitt.
Det var for sent og det var blitt mørkt.
På fredag ble jeg skrevet ut.
Jeg kunne sikkert vært innlagt lenger, men jeg og behandleren min er enige om at jeg skal være innlagt kortest mulig og kun når det er mest nødvendig.
Det hjelper meg å holde motivasjonen oppe og det utfordrer meg til å jobbe med å håndtere utfordringene ute på egenhånd.
En dag ønsker jeg å kunne klare å håndtere selv de dypeste depresjonene uten innleggelse. Det er et mål på veien mot et friskt liv.
// www.blingme.tumblr.com
Nå er jeg altså utskrevet.
Det var en utrolig herlig følelse å kjøre hjem og “være fri”. Det er alltid det. Enda deiligere var det å sovne/våkne i den gigantiske dobbeltsenga vår, slenge på meg morgenkåpen og starte dagen med Pepsi Max.
// Foto: PRIVAT
Nå er jeg ute. Ikke frisk, men frisk nok til å styre livet selv. Livet jeg skal leve. Livet med alle utfordringene sine.
