Tanker, tull og litt alvor!

Tankene spinner i hodet mitt.. Hvorfor kan ikke alt bare gi slipp?

Nei, dette er livet, det er det vi lever. Jeg må nok bare deale med det jeg har fått utdelt. Jeg personlig har det egentlig ganske bra for tiden. Men jeg er en person som ikke klarer å ha det bra med meg selv når mine nærmeste ikke har det bra og akkurat nå vil jeg si at de fleste av mine nærmeste har tatt knekken på meg.

Ikke misforstå. Det er jo egentlig ikke meg det er synd på oppi det hele. Men alle disse tingene som skjer på en gang er litt for mye for meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og her er jeg, på en skole i Stavanger, mens hele slekta mi hjemme sliter med sitt og hva kan jeg gjøre? Egentlig ikke annet enn å tenke positivt, se fremover og ta en dag av gangen. Ja, det er lett å si…

Jeg vil ikke gå inn i detaljer på dette. Noe som kanskje er første gang i blogg-historen min. Men det handler ikke om meg og derfor ønsker jeg ikke dele det. Du skriver ikke om alle andres plager du heller?

Igår var en kos lørdag til forholdene å være. Den begynte dritt, og jeg satt lenge i dusjen og ventet på en aha opplevelse. Det kom ikke noen.. I natt derimot fikk jeg den:

Jeg må sørge for å ha det bra i mitt eget liv. Selvom ca. alt rundt meg går på tverke, så kan jeg ikke gjøre noe annet enn å leve her og nå. være med folkene på Solborg og prøve så godt jeg kan å nyte det. Nok en gang, lett og si…

Vanligvis er jeg den som fikser opp i ting hjemme. Men, jeg må innse at det er ikke jeg som er partyfikseren her. Jeg må få leve mitt liv!

I desember 2008 var jeg innlagt på prykiatrisk i 3 mnd. Jeg var veldig syk. Det var derfor denne bloggen i det hele tatt ble opprettet. Mitt aller første innlegg kan du lese HER.

Alt håp var ute for meg(tenkte jeg). Hadde gitt opp livet og alt var bare svart. Holdt meg i live bare fordi jeg var på Blakstad og var tvunget til det. Heldigvis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så.. Jeg fikk en helt syk aha opplevelse etter nesten 3 mnd. hvor “verden gikk meg imot”. Hver dag tenkte jeg at jeg ikke hørte hjemme her i verden og at dette ikke var her jeg skulle være osv. Hjernen min var helt klikk. Jeg var kjempe syk. Så lå jeg en kveld i sykehussenga mi og skulle liksom sove. Livet hadde jeg gitt opp for lengst. Men den natta fikk jeg ikke sove. Hadde på det tidspunktet intatt innsovningstabletter og sovepiller og vært å bedt nattevakten om sterkere sovemedisiner fordi jeg ikke fikk sove. – dvs at jeg egentlig burde sovet som en stein!

Noe var veldig galt og jeg kjente det på kroppen. Jeg lå sånn i over en time.. Lå og vrei meg og jeg husker ikke om jeg tenkte så mye før jeg PLUTSELIG…! “Jeg skal leve livet, jeg skal fullføre videregående, jeg skal være med vennene mine, jeg skal bli frisk, jeg vil ikke være her, jeg skal være med den fantastiske kjæresten min (på det daværende tidspunktet så støttet meg gjennom det hele)”

-og det sa KLIKK! Jeg hylgråt! Løp ut til nattevaktene, fortalte dem alt sammen! Jeg var helt ute av meg, trodde nesten ikke på det selv og skjønte hvertfall ikke hvor det kom fra! Det gjør jeg heller ikke den dag idag, men fy fader hvor glad jeg er for at det skjedde!!!

Sånn har jeg aldri kommet opp fra en depresjon noen gang og aldri opplevd eller hørt om, men det er helt sant! Det skjedde meg og jeg er så glad for at det skjedde, selvom det var veldig overveldende. Jeg ventet i 3 freakin mnd. på å komme meg ut av det helvette og det var veldig mye jobb videre også, men bare den oppturen var fantastisk. Men du må ikke tro det bare var bra dager etter det, jeg hadde mine død-dager, men leve, det skulle jeg innerst inne!

Det er her tattoveringen i nakken kommer inn i bildet. Den betyr “Å LEVE” og jeg bestemte meg for å ta den med en gang jeg ble skrevet ut for å alltid huske på at jeg ønsker å leve livet mitt.

Du spør meg hva jeg ler av, lille venn? Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.

Spørsmål? Bare å stille! Jeg skriver gjerne:)

-Fred ut

(NB! 1 utkast skrevet i julen)

Jeg flyr opp og ned i vekt. Jeg har aldri vært så tynn som jeg er nå. Men jeg har aldri sett noen sammenheng med spisemønstrene mine. Nå skal jeg prøve å forklare litt…

Spiseforstyrrelsen har jeg slitt med siden jeg ble innlagt første gang. Altså desember 2008. Det ble utviklet fra depresjonen min da jeg var så depremert at jeg rett og slett ikke orket å spise (fordi jeg var så deprimert). Jeg har alltid vært en jente som er glad i mat. Jeg elsker mat!!

Det siste året har gått litt opp og ned. I manier og depresjoner spiser jeg lite eller ingenting i løpet av en dag. Jeg glemmer eller nedprioriterer å spise. Matlysten og sultfølelsen forsvinner (endel av bipolare symptomer). Så kommer jeg kanskje hjem og tenkter: “Oi, jeg har ikke spist i hele dag”, så lager jeg meg noe mat og da får jeg i meg kanskje to biter og det føles ekkelt å spise. (Ikke endel av bipolare symptomer)

På skolen (FHS) har det ikke vært noe problem, fordi der får vi servert mat på bordet. Der blir det satt av tid til å spise og alle spiser. Slik er det også under innleggelser. Jeg sier jeg sliter med å spise, men de ser lite til det. De ser jeg spiser veldig lite, men de ser jeg får i meg akkurat nok næring til at de ikke gidder å jobbe noe med det.

Men med en gang jeg blir overlatt til meg selv, sånn som nå -når jeg er hjemme, går det rett åt skogen! Idag spiste jeg en håndfull stekte poteter til frokost og så spiste jeg ikke mer før kl. 21. og da spiste jeg bittelitt spagethi… Det funker jo ikke sånn. Jeg må lære meg å strukturere hverdagen min, som de sier. Legge inn måltider. Men hvordan gjør man det, når man ikke har lyst på mat, eller når kroppen ikke har lyst på mat? For jeg elsker alt som har med mat å gjøre, det er bare det at med en gang jeg må velge ut noe å spise blir jeg bare så discusted! Kroppen gjør fullstendig motstand!!

Skjønte du, eller var dette bare forvirrende? Det er et spiseproblem her, men det er ikke anorexi eller bullimi. Problemet er å få i seg maten og hoppe over flere av måltidene i perioder, men ikke fordi jeg tenker at jeg er feit.

Alle påpeker at jeg har blitt spinkel. Til og med læreren min har påpekt at jeg har blitt tynnere…  Og det har jeg. Ikke pågrunn av dette problemet, men på grunn av medisiner. Som jeg har forklart før. (Du kan lese HER!).

Men i tillegg må jeg bare innrømme ovenfor meg selv. Jeg har et spiseproblem. Spiseproblemene kommer og går. Det å tenke på vekt vil nok alltid ligge i bakhodet, men jeg vil egentlig mest fokusere på å få i meg mat, gjevlig.

Ja, nå vet dere det også. Kanskje jeg skriver litt mer senere, men jeg tror du har fått mer enn nok for idag. Sjekk ut de hyggelige innleggene under da vel 😀 Og legg gjerne igjen en kommentar?

Jeg har faktisk en gjesteblogger! Tenk dere det! Noen vil blogge hos MEG! 😀 ENJOY!!

Hei!

For det første vil jeg si at jeg ikke pleier å blogge, og for det andre syns jeg det er syykt fett at Nina låner meg litt kolonne-plass på superbloggen hennes, slik at jeg slipper å sitte å kjede meg på togturen til Stavanger som tar nærmere 8 timer..

Klokka er 12.24, og vi har ca 2 og en halv time igjen av turen. Det vil si at jeg har sittet på dette dritt-toget i over 5 timer. På disse 5 timene kan jeg berike dere med følgende fakta:

• Antall ganger jeg har hørt på Robyns album Body talk: 3

• Minutter jeg har prøvd å sove på: ca 90 minutter

• Minutter jeg har sovet: ca 24 minutter (drøyt, siden jeg sov 4 timer i natt, hehe)

• Antall matenheter: 1 klementin, 1 iskaffe, 1 imsdalvann, 1 fersken iste fra Tine, 3 brødskiver fra matpakken jeg fikk av mammaen min, 1 melkerull, 1 vestlands-lefse.

• Antall sider jeg har lest i mitt nyinnkjøpte Innsikt Aftenposten-blad: 29 av 80 sider

• Antall sider i Innsikt jeg har blitt smått forvirra av pga vanskelige ord i artikler: 29 av 80 sider

• Batteriprosent på iPhone: 64 %

• Hva jeg hører på akkurat nå mens jeg skriver dette her: Foals ? Antidotes (alle med sans for musikk bør sjekke det ut ASAP)

• Antall bilder tatt med photobooth-programmet: 14 stk

• Antall ganger vært på do: 1. Snart 2.

• Antall ganger jeg har oppdatert Facebook: 6

• Antall notifications: 3 (woho!)

• Antall ganger jeg har oppdatert Twitter: 3

• Antall ganger jeg har bytta plass og sete: 3

• Antall ganger gjespet: haha, kødder. Tror du jeg er så nerd at jeg tar tellinga på det eller?

• Antall bilder jeg har tatt med photobooth: 10000000. (prøver liksom å ta bilde av Norge, men Norge fucker med meg og vil ikke samarbeide og putter masse trær eller stygge hus, tunneler og tog i bakgrunnen hver gang jeg skal ta bilde FML)

   

En viktig ting å understreke er at jeg ikke har lidet av noen som helst form for sykdommen kjedsomhet. Og vil dere vite oppskriften?
Fordi jeg sitter ved siden av Nina, så klart 🙂 Hun sier hun er den verste å sitte ved siden av på tog, men jeg er brutalt uenig i den påstanden. Har opplevd laaangt verre enn henne, og det er ett annet kapittel jeg skal slippe å kjede dere med. Nina tilføyes i hvertfall i rekken under en av de bedre togturene jeg har hatt! For jeg må ærlig innrømme at jeg var ganske så skeptisk til å ta toget på dagen, siden jeg alltid har tatt natt-toget til Stavanger hver gang. Men tida flyr, og jøss, nå er klokka allerede blitt 12.44. Altså, jeg er enten sykt treig til å skrive eller så er det fordi jeg liker å sitte å drømme ut av vinduet og se på hvor fint Norge er.

Se så fint! Ikke meg, men Norge så klart!

Ok, tror jeg slutter der. Nå begynner jeg å bable, og jeg merker at Nina blir mer og mer frustrert siden hun får ikke lov til å lese noe av dette mens jeg skriver det og fordi hun vil ha tilbake macen sånn at hun kan skrive et superblogg-innlegg til dere 😉

Uansett..
Nina, jeg er glad i deg. Takk for at du er den du er, jeg setter stor pris på det.

Gleder meg til et nytt halvår med deg! Må det bli enda bedre enn 2010. Hvis ikke skal jeg sørge for at det blir det! (:

– Thea

Hvorfor er jeg så redd for alt? Sikkert mange som irriterer seg over at jeg ikke gidder å bli med på en dritt som er farlig. Eller som ikke er farlig i det hele tatt, men som jeg kanskje mener er litt farlig likavel. JA, jeg er født pingle, men det ble værre når…

Som mange vet var jeg veldig syk i Desember 2008. Jeg ble innlagt på psykiatisk avd.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Først ville jeg dø.

Nå vil jeg leve.

Da kan jeg ikke gjøre alt mulig som kan få meg til å dø.

Jeg har vært innlagt på psykiatisk flrere ganger. I 2008 var det så ille at jeg faktisk ville ta livet mitt. Men heldigvis var det noen som reddet meg fra det og fikk meg på beina. Dermed vil jeg deffinitivt leve det livet som kan være ganske fantastisk innimellom!

Hva kan få meg til å dø?

Ta heis

Kjøre bil/sitte på i ville tilstander

Ta fly

Ville høyder

Skrekkfilmer

Overbefolka plasser

Å bli etterlatt alene

Edderkopper

Hva kan jeg gjøre da?

-Koselige ting som minner meg om hvor digg det er å leve

-Som å være med mine herlige venner

Man kan ikke gå hverdag å være redd for å dø, den ser jeg. Jeg kan ikke bure meg inne fordi jeg ikke skal dø, da misser jeg jo livet uansett. Men trenger jeg virkelig å ofre livet mitt for de tingene jeg er mest redd for her i verden?

Joda, jeg må innrømme at jeg jobber veldig med noen av punktene (ta heis, fly og høyder), men hvem vil bli etterlatt alene? Og hvis jeg er redd for å se skrekkfilmer, hvorfor ikke bare se en koselig eller morsom film istedet for å pine seg gjennom en fæl en? Eller sitte på med en flink sjåfør enn å sitte på med en fæl en? Du ser poenget mitt, eller?

Jeg er redd for å dø, fordi jeg har kjempet hardt for å bli frisk så jeg kan leve livet. Jeg har ofret sykt mye bare fordi jeg har villet DØ! Jeg har mistet mye av ungdomstiden min bare fordi jeg har villet dø. Nå vil jeg leve. Da skal jeg faen ikke dø i noen ulykke!

-Fred ut

Jeg fant en liten brosjyre helt tilfeldig for en stund siden og den fant jeg igjen nå og leste. Der stod det faktisk mye interessant og viktig som jeg mener passer godt inn her og bør komme ut til menneskeheten. Den er utgitt av et prosjekt som het “Morild”. Les den om du vil:)

Når noen i familien er fysisk eller psykisk syke påvirker det hele familien. Det er vanskelig for alle foreldre å ta vare på barna under sykdom. Mange har dårlig samvittighet for dette. Som foreldre vil vi alltid det beste for barna våre, men det er ofte vanskelig å strekke til, selvom vi vil.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mange barn kan føle at det er deres skyld at foreldrene blir psykisk syke. De kan tenke at; “hadde jeg bare vært snillere ville ikke mor eller far blitt syk”. De kan også føle at det er deres ansvar å ta vare på familien.

Dersom barna merker at sykdommen er noe som ikke skal snakkes om, kan de føle skam. Det som mor eller far ikke kan snakke om, kan i alle fall ikke barna snakke om!

Noe av det aller viktigste for barn er at de har noen voksne som tar vare på dem. Det trenger ikke alltid være foreldrene. Det kan være nok for et barn å vite at bestemor, en nabo eller en voksen venn kommer, når mor eller far er i en periode de ikke klarer ansvaret alene. Mange foreldre føler at de svikter når de ber andre om hjelp, men det er tvert imot! Ved å be andre om hjelp når vi selv ikke makter, tar vi ansvar for barna våre. Det er lov å ha nedsatt foreldrefungering når en er syk.

Det er vanskelig å be om hjelp. Det gjelder både voksne og barn. Det er ikke så lett å fortelle barna sine at en har psykiske problemer. Mange føler skam. Synes du det er vanskelig å snakke med barna dine, kan du be om hjelp til dette. Det kan være lettere for andre å forklare, og lettere for barna å spørre andre enn foreldrene.

Holdninger i samfunnet vårt gjør det skambelagt å ha en psykisk lidelse. Heldigvis er dette i ferd med å endre seg. Ved å være åpen om sin psykiske lidelse kan du først og fremst hjelpe deg selv og barna dine. Dernest vil du også være med å bidra til en holdningsendring i samfunnet generelt.

VIKTIG Å VITE:

Barn er glade i sine foreldre selvom foreldrene er syke

800.000 i Norge har en psykisk lidese til en hver tid

Det er aldri barnas skyld at foreldrene er syk, man barna kan ofte føle det slik. Det er viktig å fortelle dem at det ikke er deres skyld.

Barn liker å ha mange voksne som bryr seg om dem. Når foreldrene er syke er det trygt å vite at det er flere som tar ansvar.

Barn forstår og oppfatter mye mer enn foreldre tror, selv når de er ganske små. Derfor er det viktig at noen voksne forklarer dem hva som skjer når en forelder er syk. Barns fantasier er ofte verre enn virkeligheten.

Barn har rett til å være glade, selv om foreldrene er syke eller triste

DET ER INGEN SKAM Å BE OM HJELP. DET ER INGEN SKAM Å HA EN PSYKISK SYKDOM!

Da blir det USA på meg da!! 😀

Har jo vært masse stress med visum og sånt pga medisinene mine, men nå ser det ut til at det ordner seg!! Etter medisinvurdering idag er det bestemt at jeg skal trappe ned på drittmedisinen til februar så jeg slipper å stresse med ambasaden og alt det styret der! SYKT CHILL!!!!

Så skal jeg starte opp på Litium, et annet stemningsstabiliserende middel. Det er veldig mye brukt og har lite bivirkninger. Hååååper det blir bra! Orker ikke mere medisinstyr nå! Kunne hvertfall reise trygt til USA med det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Du kan lese om hvorfor jeg vil av de nåværende stemningsstabiliserende medisinene HER.

-Fred ut!

Nå har jeg gått ned igjen i vekt. 49.9 viste vekten idag før middag. Jeg ligger gjevnt der, men var over 50kg. i slutten av oktober og vil vel dit igjen. Jeg tror det er sunt!

Lite av næringen taes opp i kroppen min pga de stygge medisinene mine, men jeg håper det kan gå mot bedre tider snart. Skal til medisinvurdering i morgen.

Innerst inne vil vel jeg som alle jenter være tynn, men jeg vet at det ikke er bra for kroppen min å være så tynn som jeg er nå. Jeg fortsetter å si til meg selv at det ikke er pent heller, og en eller annen gang vil jeg nok tro på det. For jeg vet at jeg kommer snart til å gå opp i vekt igjen og når magen er tilbake kommer jeg til å dø innvendig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men jeg vil like magen min og kroppen min, jeg vil like den jeg er og det jeg har. Og akkurat nå, liker jeg vel kanskje å være litt tynn, selvom jeg vet at det ikke er bra! Og jeg er egentlig ganske bekymret for det stakkars intreøret mitt.

Det er forskjell på følelser og sunn fornuft.

Idag hallusinerer jeg noe helt jæ*****! Nei, jeg ser ikke store grønne monstre eller at du har blitt en ku. Ser bolbler på venstre side av øyet hele tiden. Hver gang jeg går forbi en lampe, eller et hjørne spesielt, men også når jeg sitter stille. Det er ikke sånn at jeg da skvetter til, men det er skikkelig ubehagelig! Har skjedd flere ganger idag allerede.

Dette er kanskje ikke de værste hallusinasjonene å ha, som sagt, og det er ikke de verste jeg har hatt heller, men det er ganske ekkelt allikevel! Bah.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med søvnen gikk det rett vest, inntil igår. Da jeg la meg kl. 21.00, sovnet kanskje 22.30. Det var ganske digg! Fikk sovet ut skikkelig. Tok en sovepille da, men det får bare være. Sovna liksom 03.30 eller noe på søndag og  forige uke var det ikke noe særlig bedre da heller, såååå jeg trengte det. (Om jeg ikke sover nok, går det til h.. med resten av meg)

Hodet henger litt etter idag, pga sovedopet, det er egentlig ganske ekkelt. Jeg anbefaler ingen å ta sovemedisiner med mindre de må. Jeg anser det som en altfor lett løsning på søvnproblemene!

Det har vært litt mørketid, men idag våkna vi til en halv millimeter snø i Stavanger. I hele dag har jeg gått rundt med en rar, men digg følelse i kroppen og hver gang jeg har gått ute har denne følelsen kommet tilbake. Jeg kan ikke sette ord på det, men det kjennes godt. Og nei, det er ikke julestemning!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så kom kvelden og mørket smygende og jeg gikk ut etter å ha sett litt på film. Skulle gå over plassen, jeg gikk alene og jeg måtte bare stoppe for å se meg rundt. Klokken var ca. 00.30. Det var så lyst i mørket. Snøen lyste opp og lyskasterene ga fra seg mer lys enn før og plutselig la jeg mer merke til både lysene fra juletreet og fra veien.

Det føltes godt. Jeg ble varm inni meg. Jeg følte glede. Jeg var litt ensom der jeg gikk, men jeg var liksom ikke ensom alikevel i alt lyset. Det var så utrolig vakkert! Digg følelse 🙂

-Fred.