Kroppen er råtten og jeg vil egentlig bare at denne dagen skal være over. Hver gang dette skjer så husker jeg hvorfor det er så lenge siden sist. Jeg er helt ødelagt, vil gråte og spy. Det var så ille natt. Fikk ikke sove, bare lå å ristet. Helt jævlig! Og nå må jeg rydde i tillegg….
Jeg vet med meg selv at jeg faktisk kan ha det gøy med å drikke litt, eller ikke det hele tatt. Alikevel klarer jeg å helle i meg glass på glass med diverse dritt.
Denne sangen har jeg dilla på om dagen! Den er seriøst fantastisk og passer så godt til humøret jeg er i nå. På en måte vil jeg bare gråte, men på en annen måte så er jeg skikkelig lykkelig om dagen. Alikevel er det et tomrom, som ikke er ferdiggrått enda. ENJOY!
– Fred ut
22.04.12 – Angående Alkohol
På grunn av mye medisiner har kroppen min tålt fint lite alkohol de siste årene. Jeg har fått en kraftig fysisk reaksjon etter hver gang jeg har drukket. Har virkelig fått føle på kroppen hvorfor Bipolare blir anbefalt å ikke drikke! Det siste året har jeg jobbet med å finne ut av hva jeg kan gjøre for at kroppen skal tåle alkoholen. Jeg har funnet mine forhåndsregler. Disse er individuelle for alle, så jeg vil ikke dele dem her. Håper du har funnet din gyldne middelvei. Det har jeg. Fredut!
I dette innlegget skriver jeg om hvordan det var å bli diagnistisert Bipolar og følelser rundt det. Tusen takk for at du tar deg tid til å lese det!
Jeg har fått noen spørsmål ang. det å få en diagnose. Det er mye følelser rundt dette temaet. Følelser som kommer og går, men som jeg stort sett håndterer fint.
Da jeg ble stilt diagnosen Bipolar Lidelse ble jeg på mange måter veldig lettet. Det var på en måte godt, for da visste jeg at jeg fikk riktig behandlig for mitt behov. Jeg gikk på en del medisiner som det bare var å slutte med fordi de ikke passet diagnosen, og så fikk jeg medisiner som passet bedre.
Dette med medisiner er jo vanskelig, og det opptar mye tid i mitt daglige liv fortsatt. Det er mange ulike typer som kan prøves ut, og det gjelder å finne det rette for deg. Derfor måtte jeg prøve mye (og prøver fortsatt) forskjellig, men alle var tilregnet diagnosen.
Selvfølgelig var det litt skummelt og skremmende da det stod på med undersøkelser og observasjoner, for jeg hadde jo et håp om å være frisk. Og jeg ble jo ikke happy da jeg fikk diagnosen. Jeg ble bare lettet og følte meg mer trygg på god hjelp i fremtiden.
Og god hjelp har jeg absolutt fått. Både NAV og alt av sykehus/psykologtilbud hjelper meg gjerne. Før, da jeg bare var utilregnlig, uten en konkret diagnose var instansene mer skeptiske og det var vanskeligere å få hjelp. Jeg var tross alt ikke så syk.
Det er en annen ting. Med en gang jeg fikk diagnosen ble jeg med en gang “sykere”. Mest på papiret, men litt i hodet og kroppen også. Jeg tror det er en veldig naturlig reaksjon og det varierer veldig hvordan man tar det. Noen legger seg flate og sier sorry, jeg fungerer ikke for jeg har Bipolar Lidelse. Mens andre jobber med å ta hensyn til dette i det daglige livet. Der er jeg. Jeg prøver, og feiler og prøver igjen.
Under utredningen var jeg innlagt på en instutisjon. Der ble jeg observert og utspurt. Det er som regel “lettere” å stille en diagnose når de ansatte kan se deg til alle døgnets tider. Vi hadde mange teammøter med leger og ansatte og etter en rimelig lang prosess, fikk jeg diagnosen Bipolar Lidelse.
Man kan også gå til undersøkelser hos psykologer og psykiatrer. Det er det som er mest normalt. Da blir du spurt om de samme tingene, og kanskje litt til om det de ikke kan observere.
Det er aldri lett å stille en diagnose, og min kan være feil for alt jeg vet. Du har utallige sykdommer med mange like symptomer, og da blir det vanskelig å treffe helt korrekt. Men selvfølgelig, de som faktisk er psykologer, psykiater eller leger på psykiatriske instutisjoner vet hva de snakker om. De gjetter ikke bare vilt i blinde og gir deg en random diagnose.
Venteperioden var vanskelig, det å ikke vite sikkert er helt forferdelig. Det var utrolig mye hvis og kanskje og blanda følelser. Jeg forberedte meg litt på det verste, så det kom ikke som noe sjokk. Selvfølgelig var det noe inni meg som håpet på det beste, men jeg var klar for å få diagnosen og det var ganske lettende egentlig. Den største nedturen var nok det at jeg skulle gå på medisiner resten av livet. Jeg er ikke veldig fan av dem, selvom jeg vet at det hjelper og jeg var klar for en lang prøveperiode med ulike medikamenter (2 år og vi er enda ikke ferdig).
Gjevnlig behandlig følger med en Bipolar Lidelse, men jeg har aldri synes tanken på det har vært noe særlig lett. Det krever sitt å finne en god psykolog, og bare det å komme seg til psykolog en gang i uka kan være nok strev. Så har vi jo det faktum at jeg faktisk legger lokk på følelsene, åpner dem i en time og stenger igjen. Jeg lurer på hvor mye det hjelper meg, egentlig…?
Alt i alt klarer jeg meg bra. Jeg har lært meg de tidlige tegnene og vet når det er på tide med ekstra hjelp. Det er forsatt mye som er forvirrende og vanskelig, men jeg jobber med det og det kommer seg. Jeg lærer ofte noe nytt om meg selv, om psyken min. Skulle ofte ønske jeg var frisk, men da hadde jeg nok hatt en annen plage av noe slag. Vi har vårt alle sammen.
Jeg håper dere fikk noen svar hvertfall, og ikke bare ble totalt forvirret? Det er bare å spørre mer hvis du ikke fikk svar på alt eller hvis noe var uklart.
Det er lenge siden jeg har blogga sånn skikkelig. Det tenkte jeg å gjøre nå. Jeg vil fortelle dere om et par fobier jeg har. Egentlig vil jeg mest bare prøve å sette ord på det, fordi det er en litt vanskelig ting å håndtere i hverdagen.
Jeg har flere fobier: høyder, åpne plasser, til tider klaustrofobi og heiser. Og nå har det dukket opp en fobi til; pistoler, gevær, og alle andre slags gønnere, til og med lekepistoler. Men den største fobien klarer jeg nesten ikke skrive navnet på og det er edderkopper.
Bare navnet gjør at jeg føler de kryper rundt på kroppen min. Hver eneste dag går jeg rundt å innbiler meg at jeg har de ekle greiene rundt på kroppen. At de kryper oppover beina eller i nakken. Av og til får jeg sånne kriblinger i kroppen som gjør at jeg tror det er en sånn en der. Ubeskrivelig ekkelt!! Også rundt om i rommet. Hver dag går jeg å ser ned i bakken og kikker meg rundt etter det. Klarer ikke se dem på tv engang! Det er faktisk veldig slitsomt å ha det sånn og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Det er faktisk veldig slitsomt…
Jeg er redd for at krypene skal bite meg + at de er ekle og hvis de skader meg kan jeg dø (selvom jeg vet at de ikke kan drepe), men det kan strengt talt ikke lekepistoler heller. Hodet mitt er en smule fucked up!
Pistolfobien min er latterlig, men den er ekte og fæl. Jeg oppdaget den for ikke så lenge siden. Det ble tatt frem en hel koffert med LEKEpistoler til Les Miserables og plutselig følte jeg at jeg var omringet av ting som ville drepe meg. Hjertet mitt dunker og dessverre er det krutt i noen av dem, som gjør det enda værre. Til og med barnepistolene er litt skumle hvis noen sikter på meg (de som har sånn lokk foran). Det jeg konkret er redd for er at det plutselig skal gå av et ordentlig skudd og at det vil skade eller drepe meg. For jeg vil ikke dø. Og det er kanskje der hele fobigreia ligger. Men jeg jobber litt med saken med denne latterlige fobien da. Jeg holder dem i hånda, går med dem i lomma og prøver å tenke at de ikke er farlig. Allikevel hopper hjertet mitt i taket hver gang noen sikter på meg eller på noen andre og jeg begynner nesten å gråte hvis noen faktisk fyrer av med krutt. Det burde jo egentlig bare være morsomt, men jeg kan ikke akkurat styre det selv.
Hvordan går det ann? Hvorfor er man redd for det liksom? BAH! Merker at jeg gjerne skulle vært foruten dette altså, for det er faktisk litt pinlig å være så pinglete. Men det finnes jo mye værre fobier, så jeg skal vel egentlig ikke klage!
I det siste er det flere av dere lesere som har henvendt seg til meg med spørsmål ang. depresjon. Jeg vil gjerne svare på dette litt generelt, for svarene jeg gir til hver enkelt, gjelder alle som sliter med noe. De tingene jeg sier nå er viktige for alle som sliter med litt eller mye og det er dette jeg ville svart deg på en mulig henvendelse, hvis jeg ikke har gjort det alt.
Det er vanskelig for meg å svare dere, fordi vi alle sammen er så forskjellige og alle kan se likheter med meg eller andre, men ingen er helt like. Dette er viktig å huske på. Ikke sammenlikn deg med andre syke. Selvom jeg ikke har det så bra alltid, så kan det være du kommer deg helt fint ut av det. Jeg har en Bipolar Lidelse. En diagnose hvor det nesten forventes at jeg er deppressiv til tider.
“Jeg er alene i denne verden” – Det er du ikke! Det bare føles sånn. At ingen forstår deg og ingen kommer heller noen gang til å gjøre det. Har du prøvd? Hvis ja, Har du prøvd hardt nok? Uansett om problemene dine er sore eller små, hvis du er deppa, oppsøk noen voksne å prate med (lege, helsesøster, en forelder til en venn eller en lærer). Start setningen din med “Jeg er deprimert” hvis det kan hjelpe. Hvis du sliter med å få ut noe som helst muntlig, skriv en lapp eller en tekst med tankene dine og ta det med deg når du oppsøker noen å prate med.
Det viktigste synes jeg er å ha støttespillere rundt meg. Vær åpen. Fortell vennene dine, uansett hvor vanskelig det er. De vil forstå på sitt vis.
Det er mer normalt enn du tror å ha en depresjon, og særlig i puberteten. Selvmordstanker er ikke unaturlig i denne prosessen. MEN du trenger ikke ha selvmordstanker for verken og være deprimert eller oppsøke hjelp.
Vær ærlig med deg selv. Trenger du hjelp, så skaff deg det. Alle har vi ansvar for våre egne liv og å bli friske. Ikke gå rundt å tenk at det ordner seg. Kanskje bærer du på en stor sorg som må ut? Og kanskje er du så heldig at du aldri opplever en depresjon igjen. Det er mange som har depresjoner i tenårene og som aldri opplever det igjen etter det. Men det må bearbeides!
Man kan leve et fantastisk liv – også med vinterdepresjonene. Det er bare hvordan man skal takle dem, og det er en lang prosess å lære, men jeg vil si at det virkelig er verdt det!! Du kan leve et godt liv, selvom du en gang opplever en depresjon. Dette er ikke “The End”. Vær tålmodig, oppsøk hjelp, og humøret kommer når du får lettet på ting.
Hvor henvender jeg meg: Du kan alltid dra til legevakten hvis du har det veldig tøft. Der kan de hjelpe deg med å skaffe psykolog eller bare prate litt, om det trengs. Men har du en helsestasjon eller et ungdomssenter i nærheten av deg, gå dit først. Er du så langt nede at du tenker at du ikke vil leve: dra til legevakten! Hvis du bærer på mye vondt (trenger ikke være store ting) kan det alltid hjelpe å snakke med en psykolog. Hun/han kan hjelpe deg på veien videre.
Jeg vet det er vanskelig å tenke, men jeg vet også at det er fakta: De gode dagene veier opp for de vonde!
Jeg har selv vært der. Så langt nede at du ønsker å dø. Men se på meg nå, jeg lever fint med det:) Det handler om å lære seg å leve med problemene. Du kan ikke forvente at alt blir borte over natta eller at når du har gått til behandling en stund så forsvinner alt. Man må lære seg å leve med det man sliter med og håndtere det på riktig måte.
Hele livet blir ikke en kamp, selvom det noen ganger virker sånn. Du vil finne verdier som det er verdt å leve for, men du må gi det opp til flere år hvis du er skikkelig langt nede. Og jo lengre tid det tar for deg å oppsøke hjelp, jo lengre tid tar det å bli frisk. Ingenting går over av seg selv. Det må bearbeides, hvis ikke kommer depresjonen igjen og igjen. Selv har jeg jobbet hardt med dette i 5 år, ser store fremskritt og har stor tro på at livet mitt kommer til å bli fullverdig.
Vær sterk! Tenk på at du blir sterkere av motgang. Når du blir frisk er du så mye sterkere og er mer klar for å håndtere en mulig nedtur igjen når den måtte komme, du har tross alt opplevd det før.
Gjør ting som vanligvis gjør deg glad. Vær med venner, ikke grav deg ned. Ta bilder, eller nyt livet på annen måte så godt du kan. Husk på hva som før gledet deg og prøv så godt du kan å gjøre disse tingene. Når du først kommer deg ut, er det ikke så ille som du kanskje trodde og du kan faktisk ha bittelitt glede av det alikevel.
Overskriften snakker for seg selv. Ikke forvent for mye heller. Det blir hva du gjør det til som menneske.
Igjen, oppsøk hjelp, snakk med noen voksne. Jeg kan ikke hjelpe dere noe mer enn at du kan lese bloggen min, noe jeg er evig takknemmelig for at DU gjør:)
Det vil ordne seg, men du må ta tak. Håper dette var litt til hjelp!
I desember 2008 var jeg innlagt på prykiatrisk i 3 mnd. Jeg var veldig syk. Det var derfor denne bloggen i det hele tatt ble opprettet. Mitt aller første innlegg kan du lese HER.
Alt håp var ute for meg(tenkte jeg). Hadde gitt opp livet og alt var bare svart. Holdt meg i live bare fordi jeg var på Blakstad og var tvunget til det. Heldigvis.
Men så.. Jeg fikk en helt syk aha opplevelse etter nesten 3 mnd. hvor “verden gikk meg imot”. Hver dag tenkte jeg at jeg ikke hørte hjemme her i verden og at dette ikke var her jeg skulle være osv. Hjernen min var helt klikk. Jeg var kjempe syk. Så lå jeg en kveld i sykehussenga mi og skulle liksom sove. Livet hadde jeg gitt opp for lengst. Men den natta fikk jeg ikke sove. Hadde på det tidspunktet intatt innsovningstabletter og sovepiller og vært å bedt nattevakten om sterkere sovemedisiner fordi jeg ikke fikk sove. – dvs at jeg egentlig burde sovet som en stein!
Noe var veldig galt og jeg kjente det på kroppen. Jeg lå sånn i over en time.. Lå og vrei meg og jeg husker ikke om jeg tenkte så mye før jeg PLUTSELIG…! “Jeg skal leve livet, jeg skal fullføre videregående, jeg skal være med vennene mine, jeg skal bli frisk, jeg vil ikke være her, jeg skal være med den fantastiske kjæresten min (på det daværende tidspunktet så støttet meg gjennom det hele)”
-og det sa KLIKK! Jeg hylgråt! Løp ut til nattevaktene, fortalte dem alt sammen! Jeg var helt ute av meg, trodde nesten ikke på det selv og skjønte hvertfall ikke hvor det kom fra! Det gjør jeg heller ikke den dag idag, men fy fader hvor glad jeg er for at det skjedde!!!
Sånn har jeg aldri kommet opp fra en depresjon noen gang og aldri opplevd eller hørt om, men det er helt sant! Det skjedde meg og jeg er så glad for at det skjedde, selvom det var veldig overveldende. Jeg ventet i 3 freakin mnd. på å komme meg ut av det helvette og det var veldig mye jobb videre også, men bare den oppturen var fantastisk. Men du må ikke tro det bare var bra dager etter det, jeg hadde mine død-dager, men leve, det skulle jeg innerst inne!
Det er her tattoveringen i nakken kommer inn i bildet. Den betyr “Å LEVE” og jeg bestemte meg for å ta den med en gang jeg ble skrevet ut for å alltid huske på at jeg ønsker å leve livet mitt.
Du spør meg hva jeg ler av, lille venn? Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.
Hvorfor er jeg så redd for alt? Sikkert mange som irriterer seg over at jeg ikke gidder å bli med på en dritt som er farlig. Eller som ikke er farlig i det hele tatt, men som jeg kanskje mener er litt farlig likavel. JA, jeg er født pingle, men det ble værre når…
Som mange vet var jeg veldig syk i Desember 2008. Jeg ble innlagt på psykiatisk avd.
Da kan jeg ikke gjøre alt mulig som kan få meg til å dø.
Jeg har vært innlagt på psykiatisk flrere ganger. I 2008 var det så ille at jeg faktisk ville ta livet mitt. Men heldigvis var det noen som reddet meg fra det og fikk meg på beina. Dermed vil jeg deffinitivt leve det livet som kan være ganske fantastisk innimellom!
Hva kan få meg til å dø?
Ta heis
Kjøre bil/sitte på i ville tilstander
Ta fly
Ville høyder
Skrekkfilmer
Overbefolka plasser
Å bli etterlatt alene
Edderkopper
Hva kan jeg gjøre da?
-Koselige ting som minner meg om hvor digg det er å leve
-Som å være med mine herlige venner
Man kan ikke gå hverdag å være redd for å dø, den ser jeg. Jeg kan ikke bure meg inne fordi jeg ikke skal dø, da misser jeg jo livet uansett. Men trenger jeg virkelig å ofre livet mitt for de tingene jeg er mest redd for her i verden?
Joda, jeg må innrømme at jeg jobber veldig med noen av punktene (ta heis, fly og høyder), men hvem vil bli etterlatt alene? Og hvis jeg er redd for å se skrekkfilmer, hvorfor ikke bare se en koselig eller morsom film istedet for å pine seg gjennom en fæl en? Eller sitte på med en flink sjåfør enn å sitte på med en fæl en? Du ser poenget mitt, eller?
Jeg er redd for å dø, fordi jeg har kjempet hardt for å bli frisk så jeg kan leve livet. Jeg har ofret sykt mye bare fordi jeg har villet DØ! Jeg har mistet mye av ungdomstiden min bare fordi jeg har villet dø. Nå vil jeg leve. Da skal jeg faen ikke dø i noen ulykke!
Æsj.. Vet du hva jeg fant?! På siden av senga mi finner jeg ut at det er festet en tyggis!! Det må jo ha vært fra rett før jeg ble lagt inn sist?? Hele tiden finner jeg ut at jeg må ha vært veldig fjern før den innleggelsen, for jeg gjorde sånne helt fjerne ting!! Haha, glad ingen trengte å ha noe med meg å gjøre da ass!! Og jeg er hvertfall glad jeg er friskere nå:P
Men feste tyggis på siden av senga.. Hva kan jeg ha tenkt??
Det er viktig for meg å pressisere i ettertid at jeg antakelig var litt sykere enn jeg trodde da (som de to andre gangene) og at jeg skal være obs på dette i ettertid. Det er også viktig å si at jeg har fått riktige medisiner nå (håper jeg) og at jeg er mer stabil nå som livet mitt er betydelig mer stabilt. Det er jeg VELDIG glad for og jeg håper og tror jeg kan holde meg på beina dette året og i årene som kommer:) Weee!
Det går stadig oppover, men stadig ned igjen også.. Skulle ønske at det bare var å knipse så ble alt bra! men neida. Så, når jeg tror at alt er på rett spor kommer det ting i veien og alt daler ned igjen. Og nå som jeg kanskje er på mitt svakeste, skal det så altfor lite til for å “knekke” meg også. Jeg som vanligvis er så sterk av meg. Det er ganske kjedelig å ha det sånn.
MEN, her er det jeg tror er dagens forklaring på det hele:
Jeg vil vel si at nå påvirkes formen min veldig mye av ytre ting. Som f.eks. at alt går i orden med penger og pakking (og ganske mye annet også som jeg ikke engang orker å begynne å skrive om, men som opptar mye hjernekapasitet).
Poenget er at det er de tingene som “styrer” mye av hvordan jeg har det. Nå som det bare er kaos i alt det der, har jeg det ikke så bra med meg selv. Da er det store spørsmålet; Hvordan jeg skal få det til å bli meg som styrer og la de tingene bare gå sin gang?
… Det må jeg nok tenke litt mer på.
Jeg tror jeg begynner å bli litt gal av alt dette her jeg? Haha!
Det må nevnes at flytting er en av tingene som bipolare barn kan slite ganske mye med. Men jeg skal jo flytte. Selvfølgelig, sier jeg ikke at siden noen sliter med det, så kan jeg ikke gjøre det. Men kanskje det er svaret?
Alt blir nok bedre når jeg får stabilisert meg der oppe:)
Dette er et innlegg om depresjoner og manier. Jeg skjønner hvis du ikke orker å lese, men det kan være litt spennende? Det går dessverre ikke ann å skrive et kort innlegg om det..
Jeg har begynt å tenke på en ting.. Fordi; når man har bipolar lidelse så har man svingninger. Man har noe som kalles manier også har man depresjoner. Maniene er da rake motsetningen av depresjonene. Det er mange måter å “være i en mani” på, men jeg tror at i mine maniske episoder er jeg veldig aktiv, og ikke sånn vanlig aktiv, men VELDIG aktiv. Har tusen ting å gjøre på en dag osv.
Et eksempel: På Blakstad ba behandleren min meg om å skrive to lister. Den ene var med alle de vonde tankene som loka rundt i hodet og plaget meg, den andre med alle de praktiske tingene som løp marraton. Listen med praktiske ting ble på to sider! Behandleren min sa at det var en liste over ting som jeg kunne jobbe med i et halvt år fremover. Det var en liste med ting jeg i mine (antakelig) maniske perioder gjør på to dager. Skjønner du poenget?
Ja, videre tenker jeg at flere ganger etter en hektisk periode (som da regnes som en mani i mitt tilfelle fordi jeg blir i en spesiell tilstand) kommer det en dyp depresjon. Og før denne innleggelsen og mine 5 dager i senga, mener jeg å huske at jeg kan ha hatt en manisk periode eller en veldig stressende tid som mange kunne kalt det. Dette er altså ikke første gangen det har skjedd.
Utfordringen min må være å kjenne igjen en mani når den kommer. For jeg merker ikke forskjell på meg selv og en mani, men jeg merker stor forskjell på meg selv og en depresjon. Jeg tror at jeg ikke merker forskjell på maniene og meg er fordi jeg er såpass aktiv fra før. Så når den først tar overhånd er det vanskelig å se det. Hmm…
Grunnen til at jeg skriver ganske uspesifisert, sånn jeg tror og jeg mener er fordi dette er sånne ting som jeg er på vei med å finne ut av. Hver enkelt reagerer forskjellig og må finne ut hvordan kroppen sin fungerer og reagerer på ulike typer situasjoner osv. Du skjønner sikkert hva jeg mener…
Altså er min nåværende konklusjon at: jeg kan være stabil i lange perioder, før det av en eller annen årsak som jeg ikke helt har funnet ut enna utvikles en mani i meg. Av erfaring kan manien vare fra 3 dager til 6 uker (eller mer, det vet jeg ikke?). Etter manien følger da en depresjon. Depresjonens styrke eller hva det kalles varierer da utifra maniens galskap. Skjønte? Haha, det var litt gøy å prøve å forklare! Men funka det??
Dette er jo nesten som å skrive min egen epikrise, bare på barnespråk.
Den onde depresjonen…
Og den altfor happy manien!
Var det noen som orka å lese?
I såfall; Kan dette høres logisk ut, eller er jeg helt på bærtur?
Det var et nederlag å legges inn igjen, og særlig på tvang.. Men jeg merker jeg har kommet lenger! Jeg klarer å reflektere over ting og svare klart på hva jeg ønsker av behandlig og hva som funker for meg. Bare det at jeg vil ut og fort på beina er ingen selvfølge for folk her inne (her møter du mye rart!). Men selvom jeg har en bipolar lidelse på papiret NEKTER jeg å legge meg ned og gi opp og bare si “sorry, jeg klarer ikke, for jeg har en bipolar lidelse”.
Planen videre var Sikta, men der er det dessverre fult, så da skal jeg bli her til over helgen også skal vi se da. På en måte synes jeg det er bedre for da har jeg ett sted å forholde meg til, istedet for å nok en gang begynne (nesten) på nytt der oppe. Det skal nok ikke bli lenge før jeg er ute og fit og fight! Jeg trenger bare litt hjelp for å komme meg dit.
Jeg fikk en kommentar på bloggen min her en dag av “smilefjes” som sa:
-Tap er ikke når du faller, men når du nekter å reise deg igjen.
Jeg svarer fast bestemt at: Menneskets storhet ligger i det å kunne reise seg igjen
Og et lite tips til alle dere der ute som kanskje trenger hjelp en dag:) (Dette sitatet liker jeg veldig godt)
Det første skritt når du skal løse et problem er å fortelle noen om det.
