Er det en ting jeg har gjort alt for mye av gjennom livet er det å starte opp store prosjekter, forlate dem og la dem falle i grus. Da står jeg igjen med et stor tomrom og mye anger.
Derfor vil jeg heller bite tennene sammen, fullføre og være stolt og fornøyd etterpå. Det innebærer også å ta konsekvensene i ettertid. Jeg mener, i mitt tilfelle, at det er verdt det.
www.blingme.tumblr.com
Når jeg skriver “konsekvensene i ettertid” mener jeg at jeg er ekstra sårbar for stress. Langvarig stress kan utløse en episode av hypomani eller depresjon hos meg.
Stress, for meg, er avhengighetsskapende. Jeg koser meg, men jeg vet at det kommer konsekvenser i ettertid som ikke er like bra. Da er spørsmålet; er det verdt kosen?
Svaret vil alltid være ulikt fra person til person, men svaret mitt er ja! Kanskje ikke alltid, men det er det i dette tilfellet.
Og I dette tilfellet (som i de fleste andre tilfeller) er det hvordan jeg takler stresset som er avgjørende. Gode mestringsstrategier kan forhindre en episode i etterkant av den stressende perioden.
Trikset er å finne ut hvilke mestringsstategier som passer for deg, men her er noen av mine stragegier for å komme meg gjennom dagene:
– Nok søvn/stabil døgnrytme
– Hvile innimellom og ikke gjøre så mye
– Prøve å fordele oppgavene mine gjevnt utover dagene
– Si nei til flere oppgaver
– Ha helt fri til å gjøre akkurat det jeg vil på søndager
– Ta en ting av gangen
– Sørge for å få i meg nok og gjevnlig næring
– Sette av tid til meg selv
– Ta pustepauser
– Sortere ut hva som er viktig å gjøre
http-//weheartit.com/entry/75671106
Det blir spennende å se reaksjonene mine når ting roer seg igjen. Jeg har et fantastisk nettverk og god oppfølging, så jeg er ikke så bekymret, egentlig.
Jeg tror at hvis jeg er flink til å bruke mestringsstrategiene mine, kan jeg forhindre at jeg faller helt ned i kjelleren eller opp i skyene.
Jeg har fått et par spørsmål på mail som jeg ikke tror jeg har skrevet noe om her på bloggen tidligere. Derfor tenkte jeg å svare til bloggen, i tilfelle flere skulle lure på det samme.
I tillegg synes jeg spørsmålene var veldig interessante og jeg har ikke tenkt så mye over det før. Da synes jeg det er veldig spennende å skrive litt om det, slik at jeg kan reflektere litt over det samtidig.
// weheartit.com/entry/76651853
Jeg lurer på hvordan du merket de psykiske plagene for første gang?
Hvordan begynte det for deg da du ble syk og hvordan taklet du det?
I starten var det ikke jeg som merket de psykiske plagene, men de fysiske. Jeg var 8 år da jeg startet å ha hyppig magevondt da jeg var på skolen. Jeg ble hentet av mine foreldre eller besteforeldre og med en gang jeg kom hjem var vondten borte.
Mange foreldre vil nok tenke at barnet deres ikke vil være på skolen fordi det er morsommere å være hjemme, eller at sykdom gir oppmerksomhet fra de voksne.
Det er ikke alltid slik. I mitt tilfelle slet jeg med angst som antakelig gikk under kategorien sosial angst. Hjemme var det trygt, derfor gikk det også fort over.
Jeg vil anbefale alle foreldre å se om det kan ligge noe mer bak fysiske smerter på barn. Psykiske plager starter allerede i barnehagealder, men det utspilles ofte i fysiske plager.
Pappa fikk meg til psykolog da jeg var 9 år. Der fikk jeg pratet om skilsmisse, nye stemødre og fedre, skolen og vennene mine. Det ble lagt opp samarbeid med foreldre og skole.
Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg mye deprimert og utagerte ofte. På den tiden var jeg ikke klar over hva depresjon egentlig var. Jeg bare følte meg mye trist og lei. Jeg gikk til psykolog da også, men følte ikke at det hjalp så mye. Kveldene var spesielt ille.
(At psykolog ikke hjalp meg var nok mest fordi det var krasj mellom meg og behandler og av den grunn møtte jeg sjelden opp til timene. Jeg visste ikke at jeg kunne bytte psykolog, men det kan man. Les mer om det HER)
Av person er jeg veldig aktiv og engasjert. Det var jeg også den gangen. Jeg engasjerte meg i så mye som mulig slik at jeg kunne holde hodet opptatt hele dagen. Det var min forsvarsmekanisme og den funka lenge. Men desto hardere ble fallet da jeg var 18 år og fikk min første innleggelse.
Leserne av dette magasinet skal ha en sentral rolle og få muligheten til å dele sine historier, komme i kontakt med andre som sliter og få dele tanker, følelser og erfaringer med hverandre.
Jeg har selv vært så heldig å få være skribent for dette magasinet og jeg er veldig stolt av å kunne representere det!
Magasinet er gjennomført og ryddig, og jeg anbefaler det på det sterkeste!
Denne uken har jeg kommet meg tilbake i jobb etter en lengre ferie/sykemelding. Da jeg kjørte hjem fra jobb idag, slo det meg at jeg passer best til å være et frisk menneske.
“Jeg skal aldri bli syk igjen” tenkte jeg og lo litt av meg selv ganske kjapt etterpå.
Men, innstillingen er god. Tanken bak er enda bedre: jeg fungerer best som frisk og jeg holder meg friskere lenger ved å leve et så friskt liv som er mulig for meg.
Gjennom 5 år inn og ut av institusjoner får jeg stadig høre av nye fagfolk at jeg burde gå på Yoga og til psykomotorisk fysioterapi.
Psykomotorisk fysioterapi er en behandling hvor det jobbes ut i fra at emosjonell belastning, sykdomer og andre psykiske omstendigheter gir utslag for muskulære smerter. Det jobbes blandt annet med å endre pasientens kroppsholdning og pustemønster og fokuserer på koblingen mellom følelser og fysiske smerter.
Jaja, har jeg tenkt. Jeg har ikke råd uansett… Det koster meg nok å være syk i løpet av et år, så det får jeg bare vente med. Jeg har fått utallige henvisninger som fortsatt ligger i skuffen.
Før sommerferien hadde jeg en betennelse i skulderen og ble, nok en gang, henvist til psykomotorisk fysioterapi. Denne gangen sendte han henvisningen.
Jaja, tenkte jeg igjen. Jeg får bare håpe det går over av seg selv og at jeg ikke trenger behandlingen når de kontakter meg.
// weheartit.com/entry/51160389
Idag ringte det en veldig hyggelig dame til meg og sa at nå var det min tur til å få behandling. Jeg takket pent nei og fortalte at jeg nettopp har kjøpt leilighet og at økonomien er stram.
“Etter en innleggelse har du krav på 6 måneders gratis fysioterapi…” sier denne fantastiske damen. “Hæ?!”, sier den forvirrede Nina.
Ikke før idag, etter FEM år, har jeg fått vite at etter en innleggelse har jeg krav på 6 måneders psykomotorisk fysioterapi… Etter fem år!!!
Men! NÅ vet jeg det, og nå vet også dere at det kan være lurt å lese Norges Lover eller andre lover for å finne ut hva dere har krav på.
Neida, det er kanskje litt å ta i, men det kan være lurt å selv ta initiativ for å finne ut hva dere kan få gjennom deres behandling. For det er det visst ikke alle helsefagarbeidere som er klar over… Desverre.
Kan det være lurt å bygge opp en informasjonskanal som kan informere pasientene om hvike krav de har?
En bekjent skrev dette i lokalavisen vår. NaKuHel (Natur, Kultur og Helse) er et senter her i Asker som hjelper mange mennesker i dagliglivet og gir dem en verdifull hverdag gjennom mange ulike aktiviteter.
Kan ikke helsevesenet snart begynne å se på hva som funker i praksis??? IKKE LEGG NED ALT SOM FUNKER BRA FOR F!!
Det var en gang en jente som var veldig lite motivert til å gå Besseggen. Familien hennes gledet seg kjempemye og siden samboeren hennes hadde så lyst til å gå turen, ble hun med.
Hun måtte stå opp så tidlig som hun aldri før har gjort, med unntak av sydenturer med flyreise midt på natta. Dette var for å komme tidlig til båten, som skulle frakte henne til Memrebu, uten å måtte stå i lang kø.
Da de endelig hadde kommet seg av gårde til kaia var det 2,5 timer ventetid på båtplass. Familien var visst ikke den eneste som hadde tenkt smart. De var alle enige om at lørdag egentlig var en dum dag å gå Besseggen på, men de var alle rike på tålmodighet. Det viste seg å komme godt med på resten av turen også.
Vel over med båten ventet en bratt bakke. Den slet jenta veldig med ettersom hun pustet og peste så hun nesten fikk panikkangst av sin egen pusting. Da hun kom til toppen ventet flott landskap og vakker utsikt.
Solen strålte på himmelen og varmet den friske brisen. “Dette kan kanskje bli en fin tur allikevel” tenkte jenta, og ble ekstra motivert når hun fant et søtt lite hjerte som en annen turgåer hadde lagt igjen på bakken.
Ettersom turterrenget var ulent så jenta mye ned i bakken da hun gikk oppover.
Hun synes også det var litt demotiverende og se foran seg når landskapet fortalte henne at hun hadde en lang vei igjen før turen var slutt.
Etter to (av 6,5) timer begynte jenta å få skikkelig vondt i magen. Hun pleide å få disse smertene ca. en gang i måneden og beskrev dem som de vondeste magesmertene hun har. Jenta visste virkelig ikke hvordan hun skulle komme seg igjennom turen.
Det var en skam å snu (og umulig) så hun måtte bite tennene sammen og fortsette i et nokså sakte tempo. “Klarer jeg å gjennomføre dette, klarer jeg alt i hele verden” tenkte jenta i sitt stille sinn mens hun slet med å holde gråten inne.
Heldigvis hadde hun med seg en snill kjæreste som bar maten og klærne hennes i sekken sin fra starten av. Han fungerte også som en slags motivasjonsfaktor for henne siden hun visste at han ville bli stolt om hun gjennomførte med godt mot.
Da familien satte seg ned for å spise litt niste ble smertene enda værre og nå var hun like på bristepunktet. Hun så også at det var en lang vei igjen og snart var de klare for å bestige selve Eggen som er omtalt som den værste delen av turen.
Hun skjønte at hun bare måtte flytte det ene benet foran det andre og heller bruke 10 timer, hvis hun måtte. Det var bare å begynne å klatre.
Da hun så vidt hadde startet klatringen forsvant magesmertene. Hver gang hun stoppet for å hive etter pusten kom de kjapt tilbake. Jenta skjønte at her var det bare å gå på, for oppoverbakker… Det var naturens beste medisin!
Hun klatret og klatret og smilte fra øre til øre. Da hun hadde nådd første topp hadde hun ikke lenger tid til å vente på resten av familien og måtte derfor ta med seg sin kjære og gå i forveien. Med de magesmertene var det ingen tid for å stoppe.
Jenta synes at klatringen var veldig gøy og håpet det kom flere slike partier. “Kanskje dette er en ny hobby?” tenkte hun.
For hver topp de to nådde, ventet en ny. Jenta var sjeleglad for at hun møtte nye oppoverbakker så smertene holdt seg borte. Litt bortover og litt nedover fikk magen til å uffe seg, igjen.
Da hun og kjæresten endelig nådde det offisielle toppen var hun fornøyd med egen innsats og så godt i gang at de ikke hadde tid til å stoppe der heller. De knipset et par bilder i fart og begynte på nedturen.
Jenta kunne ikke forstå at det var over en time igjen til de nådde mål. De hadde jo kommet til toppen. Kjæresten hennes sa hun var blond og korttenkt. De lo litt begge to.
Etter 6,5 timer var de fremme der de startet og jenta fikk gleden av å tøye ut både seg selv og kjæresten sin. Den største gleden var å tøye de korte musklene hans, men det var deilig å tøye ut sine egne muskler også.
Så var det bare å vente på resten av familien som også hadde funnet tempoet over toppene og kom like etterpå.
I mellomtiden grublet jenta fælt på hvilke turister som hadde misforstått uttrykket “YOLO” veldig og tatt seg tid til å vise det til alle de 10 millionene turgåerne som gikk Besseggen…
Bilturen hjem var behagelig og veldig underholdende ettersom de møtte en budeie som var ute og luftet kuene sine på en lørdags ettermiddag.
Vel hjemme ventet god middag som far i huset hadde laget mens flokken var på tur. Jenta var strålende fornøyd med egen innsats og like blid etter dagens utfordringer.
Av alle dagene i året kom menssmertene på verst tenkelige tidspunkt, som viste seg å faktisk være best tenkelige tidspunkt.
“Nå har jeg frigjort endorfiner for et helt år” tenkte jenta og sovnet som en stein i senga på hytta.
Jeg fikk min diagnose, Bipolar Lidelse, i 2009 under en lengre innleggelse. Jeg hadde allerede vært åpen om mine psykiske plager en stund og ble tvunget til å tenke litt igjennom hva jeg tenkte om det å få en diagnose og hvordan reaksjoner jeg var forberedt på.
// Foto: Helle Gannestad/VG
Fra første dagen det ble snakk om en diagnose for min psykiske helse var jeg lettet. Jeg visste at noe var galt med meg og det gjorde ingenting for meg å få et navn på det. Med en diagnose kommer det riktige medisiner og riktig behandlig (forhåpentligvis) og en slags oppskrift på et bedre liv.
Det første jeg tenkte var at jeg hvertfall aldri skulle legge meg ned, gi opp, uføretrygde meg og bare si “sorry, jeg er bipolar”. Her skal det kjempes med nebb og klør og jeg nøyer meg ikke med bedre. Jeg skal ha det bra. Jeg niholder på den holdningen når jeg blir dårlig, så godt det lar seg gjøre!
Et navn på hva som “feiler” meg gjorde det lettere å forholde meg til mine utfordringer både for meg og mine pårørende. Selvfølgelig hoppet jeg ikke i taket av glede, men det var lettere å si et navn enn å begynne å forklare hva som feilte meg til folk som lurte.
Etterhvert som jeg leste om diagnosen kunne jeg også forstå bedre hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort gjennom livet. Ikke for å ha noe å skylde på, men som en forklaring.
For meg handler det mye om hvordan jeg ser på diagnosen. Jeg har aldri tenkt så mye på de negative tingene rundt å ha en dianose. Hvis jeg skal henge meg opp i de negative sidene og/eller være bitter kommer jeg ikke noe lenger med meg selv.
Selvfølgelig har jeg dager hvor jeg hater diagnosen, skulle ønske den ikke var der og synes den ødelegger mye, men det setter meg mer tilbake å tenke på det enn å tenke på hvordan jeg kan leve best mulig med den. Den er der uansett hvor mye energi jeg bruker på å være bitter, lei og irritert over den.
Jeg kommer lenger med at jeg forholder meg til den, tar hensyn og lærer meg å leve med den enn at jeg fornekter og gir beng.
Husk på at hvis du skulle få en diagnose så betyr ikke det at den behøver å ta over livet ditt, eller identifisere deg på noen måte. Det er kun et navn som skal gjøre det lettere for deg å forholde deg til dine psykiske problemer.
Veldig mange med ulike diagnoser kan ha diagnosen på papiret hele livet, men det betyr ikke nødvendigvis at du trenger å være syk hele livet. Det er mange som lever helt fine liv med mange ulike diagnoser. Det handler bare om å prøve og feile og på den måten lære seg hvordan.
