Alle psykologer og behandlere jeg har møtt på de siste årene har sagt til meg at jeg må lære meg å leve med diagnosen. Jeg har mange ganger tenkt at det er målet mitt.

Jeg har nådd målet.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

En av mine største utfordringer har vært å være tilfreds med det jeg får til. Litt fordi jeg er veldig ambisiøs og litt fordi jeg ikke har hatt noe hverdagslig i livet mitt. Jeg har gått på NAV i flere år og det blir jeg ikke noe friskere av. Dagene har rett og slett gått til fjas og jeg har sittet igjen på slutten av dagen og følt at jeg ikke duger til noe som helst. Kanskje har jeg vært på møte eller trening, men ingenting som gir meg noe særlig i ettertid.

Fra den dagen jeg fikk diagnosen har jeg sagt at jeg nekter å legge meg ned og leke hjelpesløs. Jeg skal til slutt leve som en “normal” person. Jeg har mange mål her i livet, men jeg vet at jeg har nådd et stort nå. Å finne en jobb jeg trives i og finne balansegangen mellom jobb og diagnose.

Selvfølgelig ønsker jeg å jobbe 100% en dag, men akkurat nå er livet i balanse. DET er en følelse jeg ikke har hatt på mange år! Alltid har det gått opp og ned og jeg har strevd mye til tider, men nå har jeg faktisk vært stabil i 6 uker. 6 uker uten en eneste “dårlig dag” (dårlig dag=periodevis deprimert uten innleggelse). Det er kanskje ikke lenge i det store løp, men det er ikke tiden som har gått som er det største for meg, det er at jeg har funnet balanse. For meg betyr det at jeg nå kan jobbe videre med nye mål og utfordringer.

“Jeg har en lang vei å gå” har jeg sagt mange ganger. Den veien har jeg kommet utrolig langt på. Når jeg nå sitter i andre enden og er fornøyd vil jeg nok påstå at den veien er slutt. Nå begynner en ny vei med drømmer, håp og nye mål.

//http://leloveimage.blogspot.no

Fortvil ikke. Bloggen vil bestå, men jeg vil fokusere mer på å hjelpe dere der ute som sliter. Jeg ønsker å skrive blogginnlegg som kan hjelpe andre på veien  mot deres mål og selvfølgelig vil jeg fortsette kampen mot åpenhet rundt psykiske lidelser.

Følg meg på Facebook. Trykk HER.

Hei alle flotte mennesker!

Jeg må innrømme at jeg hadde store ambisjoner om å skrive mye under verdensuka. Så endres planene og jeg var avgårde til Tyskland onsdag kveld. Men nå skal dere få nok et svar fra spørsmålsrunden som er veldig relevant i forhold til temaet på Verdensdagen for Psykisk Helse i år.

//tigerstore

Hvordan synes du det er å stå fram åpent om sykdommen din?

Jeg synes det er deilig og spennende å være åpen om diagnosen min. Den er en del av meg, enten jeg vil det, eller ei. Så jeg kan velge å overse den (noe det som regel ikke kommer noe godt ut av) eller jeg kan se sannheten i øynene og gjøre det beste ut av situasjonen. Med den innstillingen kommer vi 100% sikkert godt ut av det, det er jeg helt sikker på.

Så når den først er der, kan jeg like godt være ærlig om den. Det hjelper meg også til å være ærlig mot meg selv. Jeg er en person som er veldig rett frem om ting og for meg faller det naturlig å kunne snakke om det som er vanskelig. Da kommer jeg og de rundt meg best ut av situasjonen. 

//google

Det å diskutere psykiatri med andre kan gi meg refleksjoner som jeg ikke hadde møtt om jeg hadde holdt det hemmelig.

Så får jeg mange gode tilbakemeldinger fra dere fine lesere. I tillegg til fantastisk og positiv respons på andre måter og det vokser jeg veldig på. Det å høre at jeg kan motivere noen, gi andre håp eller hjelpe på en eller annen måte er det som motiverer meg til å fortsette å være åpen om psykiatri. Dere viser at det nytter, at jeg treffer noen, at dere synes det er bra og det gjør at jeg ønsker å fortsette!

Det er selvfølgelig noen bakdeler med det også. Noen blir skremt, andre dømmer fort. Den bakdelen jeg kjenner mest på er nok når jeg skal møte “vikitge” mennesker som f.eks. på jobbintervju. Googler de meg, så får jeg 95% sikkert ikke jobben. Da er min “hemmelighet” avslørt. Jeg har startet på et blogginnlegg om akkurat dette. Det kommer, det kommer.

Jeg er ikke stolt av diagnosen min, men jeg er stolt av hvordan jeg håndterer den. Jeg liker å si at jeg bærer den med stolthet, selv om det kan være veldig tøft til tider.

“Mitt største ønske innenfor psykisk helse er større åpenhet rundt psykiske lidelser og jeg vil se en endring. Derfor starter jeg med meg selv.”

Takk for at du er.

Jeg blir VELDIG glad om DU vil like facebooksiden min. Trykk HER. Tusen takk!

Jeg kom plutselig på at jeg ikke har sagt til dere at jeg har sluttet på skolen. Eller, jeg tror hvertfall ikke jeg har sagt det?

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Uansett, det skjedde. Jeg valgte feil studie og dette er min teori for hvorfor jeg valgte feil: Helt fra ungdomsskolen har jeg sagt at jeg vil studere barnevern. Under ulike diskusjoner med NAV og psykologen min har det blitt nevnt at dette kanskje ikke er så lurt for meg i min situasjon. Jeg har aldri vært innblandet i barnevernet selv, men jeg forstod hva de snakket om. Det kunne blitt tøft og vanskelig. Mitt argument tilbake var at det kunne blitt tøft, vanskelig, fint, lærrerikt, utfordrende og givende. Litt før fristen gikk ut byttet jeg om på prioriteringslisten min. Jeg tok vekk barnevern og søkte vernepleie i stedet. Jeg hadde lest en del om studiet og syntes det virket spennende det også. Det var akkurat det de andre rådet meg til; og finne noe annet jeg brenner for.

Jeg kom inn på vernepleie, deltid. Mitt førstevalg. Etter en positiv første uke hadde vi en fag og karriereveiledningsdag med besøk av en engasjert mann. Han fortalte om hva vi kunne bli og om “supervernepleieren”. Ingenting appellerte til meg. Etter den dagen sluttet jeg på studiet.

Heretter skal ingen fortelle meg hva jeg kan og ikke kan gjøre!

Jeg kan oppnå akkurat det jeg vil, selv med min bagasje. Personlig erfaring kan brukes som en fordel i mange yrker. Det må ikke være en ulempe… Dette er mitt mål. Og er det en ting jeg har lært igjennom årene er det å sette meg mål for å komme meg videre.

Over og ut!

Jeg blir veldig glad om du vil like siden min på facebook. Trykk HER.

Idag er min andre dag på KiD kurs. Første gangen var mest informasjon, så det blir spennende å komme i gang. Kurset går over 10 kvelder hvor deltakerene skal jobbe med depresjonsmestring og kognitiv terapi. Kognitiv terapi er kort fortalt måten vi tenker på. Vi kan endre tankemønsteret ved å se på hva som skjer når vi opplever noe ubehagelig. Hva tenker vi? Hva kan vi tenke annerledes for å få en mer positiv opplevelse av det? osv. Altså en sunnere måte å tenke på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette kurset holdes i mange kommuner i Norge. Er det av interesse, kan du kikke litt rundt på nettet (jeg anbefaler selvfølgelig google) og se hva du finner i din kommune.

Jeg gleder meg. Dette blir veldig spennende 🙂

Kom over dette på sol.no – horoskop – litt ned på siden. Du skriver inn fødselsdato også kommer det opp hvilket som er ditt skjebnetall. Det var ganske artig for det stemmer veldig bra med meg!

Ditt skjebnetall er : 11

  

 
Du har utstyrt deg selv med en ekstrem følsomhet og intuisjon. Du har mye større potensiale enn du vet. 

Du forsterker enhver situasjon du kommer i. 

Det er svært viktig at du får balanse mellom det materielle og det spirituelle for at du skal få fremgang. 

(mister nøklene mine hele tiden!)

… og være altfor mye i ditt eget hode og for lite tilstede i den praktiske verden.

Forsøk å overvinne din ubesluttsomhet…

Denne teksten stemmer ganske mye med meg, eller?

God natt!

Her er filmen om bloggen min som Budstikka lagde under “Årets blogg” konkurransen. Enjoy!

Hei kjære leser. Deilig med sol idag!!
Nå skal jeg drøfte min egen pengebruk og hva er vel bedre enn å drøfte med dere?

Å holde styr på pengene mine synes jeg er veldig vanskelig! Jeg har gode og dårlige perioder her også. Nå har jeg klart meg fint i flere måneder og har klart å rasjonere pengene mine riktig. I noen perioder styrer det seg selv ettersom jeg som regel går i minus. Men nå har jeg tullet meg inn i en ny ustyrlig periode. Jeg har jobbet mye og har et godt overskudd. Planen er at dette overskuddet skal bli stående en stund slik at jeg kan bruke dem på noe bra etterhvert. Ikke bare sløse dem bort. Det er en balansegang jeg sliter med å finne…

Denne gangen startet det med ipaden. Jeg fant en grei sum penger på et aksjefond jeg ikke visste at jeg hadde og tok hele beløpet ut for å kjøpe iPad for så å sette resten på sparing. Det var lettere sagt en gjort. Uten at jeg i det hele tatt var bevisst på det kjøpte jeg flere ting som stod på ønskelisten min. Jeg sa til farmor (min personlige økonom i vanskelige tider) at jeg trodde jeg slet litt med økonomien igjen og da hun spurte hva jeg hadde brukt pengene mine på, kunne jeg ikke svare…

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Heldigvis klarte jeg å redde mine egne penger ved å være litt obs. Jeg ble klar over min egen pengebruk tidlig nok til at jeg fikk overført alle pengene mine til farmor og reddet meg selv fra å blakke meg helt!

Slike episoder er ofte mitt største “symptom” av hypomani. Da drar jeg kortet støtt og stadig, og tenker at jeg har penger. Noen ganger er dette det eneste jeg merker av hypomanien. Jeg kan være helt “vanlig”, men har trang til å bruke penger, gjerne penger jeg ikke har. Derfor har jeg begynt å tenke litt at det faktisk ikke skylder det bipolare (alltid). Jeg er en person som har vanskeligheter for å sette grenser for meg selv, gjevnt over og dette kommer veldig tydelig frem når det kommer til penger.

Så… Alt behøver ikke alltid å ha et navn.. Noen kan være personlighet også. Jeg konkluderer nå, etter å ha skrevet dette og drøftet litt, at dette kan både være en del av personligheten min og det bipolare.

Skrives snart igjen!

Gooood lørdag!

Idag føler jeg for å skrive litt om forestillingen vi satte opp i Asker Kulturhus tidligere i år. Litt om forestillingen og mine mål rundt det hele. Kos dere.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

I januar satte jeg opp en forestilling/musikal sammen med 30 andre ungdommer. Jeg var produksjonsjef, manusforfatter, ressigør og litt andre ting.

Temaet var psykiatri og handlet om en jente som slet med bullimi. Jeg brukte bullimi fordi jeg aldri har slitt med det og dermed trengte ikke jeg og mine pårørende å relatere meg til temaet.

Målet med selve forestillingen var å rette fokuset mot psykiske plager og det ikke er farlig å oppsøke hjelp eller innrømme at man er psyk.

Det ble en vellykket forestilling med besøk fra ordføreren, intervju med NRK (tv og radio) og en personlig telefon fra selveste Jens Soltenberg som alle var veldig positive til prosjektet.

//privat

Dette var et av mine bidrag til mer åpenhet rundt psykiske lidelser, som blir mer og mer vanlig i dagens samfunn.

Jeg ønsker å få ungdom i Asker og Bærum mer obs på temaet og gi dem en kreativ måte å lære om temaet på. Jeg vil gjerne lære ungdommen mer om psykiatri fordi jeg synes ikke vi får nok informasjon om dette på skolen.

Gjennom forestillingen kunne vi nå mange flere mennesker på en gang enn når jeg prater med en og en.

//Ida Marie Helgetveit

Jeg er utrolig stolt av alle som deltok og av prosjektet i sin helhet. Det var en stor utfordring og at det ble noe av i det hele tatt er ganske utrolig.

Vi hadde i alt over 200 søkere fra hele Norge som ønsket å være med på prosjektet. Det er dette jeg vil jobbe med resten av livet mitt. Med ungdom og deres kreativitet.

Nå ønsker jeg å få reise rundt på ungdomsskole, videregående skoler, universiteter og høgskoler og fortelle min historie samt dele erfaringer. Jeg vil skrike ut til verden at jeg er psykisk syk og synes det er HELT GREIT!!

Jeg håper noen vil høre på meg… Ville du?

//Ida Marie Helgetveit

//Ida Marie Helgetveit

//Ida Marie Helgetveit

//Ida Marie Helgetveit

//Ida Marie Helgetveit

//Ida Marie Helgetveit

Ønsker alle en god helg videre.

Love

Forholdet mitt til familien er veldig varierende. Jeg er veldig knyttet til pappa. Det går sjelden en uke uten at jeg prater med han minst en gang. Når jeg er innlagt ringer han eller er på besøk hver eneste dag. Han stiller alltid opp for meg. Det har han alltid gjort, men det så jeg ikke før jeg ble 18-19 år. Før det var han bare “irriterende” fordi han brydde seg og satt grenser for meg. Nå er han den som alltid står ved min side gjennom vanskelige valg og avgjørelser, selvom vi ikke alltid blir helt enig… Han leser meg som en åpen bok. En periode kunne han se på meg og si “har du glemt å ta medisiner idag?” og ganske riktig hadde jeg det! Han ser når det går oppover, og når det går nedover.

Fra jeg var 9 og gikk til min første psykolog var valget mitt om jeg ville involvere foreldrene mine eller ikke. Jeg valgte å ikke si noe til dem, og holde alt mellom meg og psykologen. Det gjorde det veldig vanskelig for pappa å forstå meg, og vite hva han kunne hjelpe til med. Da jeg ble innlagt første gang i 2008 overtalte behandleren min meg til å være åpen til foreldrene mine og vi hadde vår aller første familiesamtale som var veldig tøff. Etter den dagen har pappa vært involvert hver eneste gang jeg har vært innlagt og fått god informasjon om meg og min diagnose. Dette har gjort det hele mye lettere å takle hele situsjonen. Jeg tror aldri jeg hadde klart meg uten han.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kan du fortelle litt på bloggen om deg selv utenom diagnosen?

Tja, meg selv.. Det er ofte vanskelig å finne meg selv midt oppi diagnoser og sykdom og medisiner. Det hender allikevel at jeg føler meg som meg selv. Da er jeg utadvent, skravlete, litt morsom og har god selvtillitt (men ikke for god, da er jeg manisk!). Jeg er aldri redd for å si hva jeg mener og er alltid ærlig. Løgner har jeg vokst ifra, heldigvis (det stoppet i fjortizzalderen) og nå kan jeg ikke fordra løgner, selvom det bare er en hvit en. Når jeg sminker meg, retter ut håret og skifter ut av joggedressen trives jeg med mitt eget speilbilde. Allikevel vil jeg ikke kalle meg forfengelig, for jeg går gjerne sminkeløs i joggedressen foran hvem som helst og elsker det, men det er alltid en god følelse å stelle meg litt. Jeg har et stort hår med masse krøller som jeg hater, til alles fortvilelse, men det kan jeg lite for. Det er sånn i veien… Derfor går jeg alltid med topp på hodet hvis jeg ikke har rettet ut håret. Nå tror jeg at jeg har sporet av veldig og velger å avslutte her. Jeg håper du fikk litt svar på spørsmålet ditt?

Synd at sola ikke ville titte frem idag, men den positive siden ved det er at jeg fikk skrevet litt til dere OG jeg skal gjøre litt husarbeid nå. Det er alltid noe positivt ved det meste har jeg funnet ut.

Ha en superfin frimandag videre

(Lik gjerne bloggen på facebook også ved å trykke på bildet over.)

God morgen, fine!

Nå gleder jeg meg fryktelig til å gå i sommerklær og ikke uniform!

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Jeg vil gjerne legge til et par tiing til gårsdagens innlegg om psykiatri, som du finner HER. Jeg fikk nemmelig en kommentar fra en annen som hadde vært innlagt som fortalte at hun måtte gjøre mye selv. Det må du på Blakstad også. Du må vaske klærne dine og skifte på sengen selv, men du kan få hjelp til begge deler. Når jeg er innlagt sender jeg alltid klærne mine hjem til pappa og skal jeg være innlagt over lengre tidtar jeg med eget sengetøy (det er lov noen ganger. Det du får er litt stivt).

I tillegg vil jeg si at du blir behandlet som et likeverdig menneske. Alle ansatte er fult klar over at hvem som helst kan havne i krise og trenge hjelp. Du er ikke noe mindre enn dem av den grunn!

//blingme

Hva er dine mål for fremtiden?

Mitt første og viktigste mål videre er å jobbe med å tenke positivt, noe jeg merker at jeg har godt utbytte av. Det er noe jeg jobber med daglig og som jeg ser på som en teknikk for å bli mer stabil. Å bli mer stabil er mitt andre mål. Jeg ønsker å få en stabil hverdag, klare å finne en balanse med faste rutiner. I tillegg ønsker jeg å få meg en utdanning og en jobb jeg kan trives i etterhvert. Gifte meg og få barn om noen år er ønskelig, når jeg er klar for den slags. Foreløpig har jeg nok med meg selv.

Ha en fiiiin dag i solsteika! Love