Da har jeg endelig landet i senga etter to hektiske uker. Etter 6 13-timersdager på rad og mange store opplevelser er jeg ganske tom og klar for å logge meg av verden for et par dager.
God start at jeg ikke finner mobilen min. Det kjennes helt greit.. Deilig, faktisk! (Men jeg får vel lete etter den i morgen.)
Mye skal synke inn nå. Foredrag, bryllup og forestillinger. Det har kanskje vært den mest opplevelsesrike uka jeg har hatt i mitt liv!
Vi vant pengene fra Askerfondet, noe som betydde utrolig mye for oss og som gjorde at vi kunne gi det lille ekstra til deltakerne våre. De har den siste timen proppet seg fulle av godteri, boller og brus og hatt en koselig avslutning på et vellykket prosjekt. Jeg er utrolig stolt av alle sammen og det var veldig gøy å se dem på scenen idag og i går.
Nå ser jeg frem til en noe roligere hverdag, men også nye og spennende prosjekter!
Jeg begynner med å logge meg av verden for et par dager. Etter det skal jeg dele bilder og tanker med dere. Først skal jeg rydde et noe rotete hus og gjøre det om til en hjem igjen.
Det ser sånn her ut i hele huset….
Jeg lover å skrive mer om alt dette senere. Kanskje ikke i morgen, men snart. Titt gjerne innom igjen!
Idag er Verdensdagen for Psykisk Helse. En dag jeg synes er veldig viktig på mange måter. Det er i utgangspunktet en viktig dag med mange ulike aktiviteter rundt i hele landet, for å få mer åpenhet rundt psykisk helse.
I tillegg er dagen viktig fordi jeg har holdt og skal holde foredrag, baker kake, kan kalle meg en ekte lokalkjendis og min beste venninne har bursdag idag! – Så mange viktige ting skjer akkurat på denne dagen!
Dagen min starta gange brått idag. Jeg skulle holde foredrag på Solvang Ungdomsskole i Asker og jeg hadde fått 1,5 time til rådighet. Det ble bare 40 minutter, men det er bedre enn ingenting.
Jeg HATER å forsove meg!!! Men, hey! Vi er bare mennesker, er vi ikke? Nei, dårlig unnskyldning. Har fortsatt dårlig samvittighet…
Så til elever og ansatte på Solvang: Jeg lover å kjøpe meg vekkeklokke som uler umennesklig høyt!!
Var så heldig at jeg fikk blomster allikevel. Det er ikke dårlig med en så kjipt start!!
Jeg har lenge planlagt mitt eget arrangement til Verdensdagen.
Min markering er et foredrag som er åpent for alle og jeg håper du vil være med å markere denne viktige dagen sammen med meg! (Hvis det ikke blir for langt å reise, selvfølgelig)
Jeg kommer til å snakke om mitt liv som psykisk syk og dele erfaringer. I tillegg vil jeg ta imot spørsmål fra salen.
Du finner mer informasjon på Facebookeventet: TRYKK HER for å komme til arrangementet og se veibeskrivelse.
Nå baker jeg kake og boller som selges før foredraget og i pausen… Det er like spennende hver eneste gang jeg baker noe som helst. “Blir det spiselig denne gangen, tro?”
(Jeg kommer også til å selge boken min idag. 200 kr.)
I tillegg er dette dagen hvor jeg pryder forsiden til Budstikka (igjen) og har fått nesten en dobbeltside til min historie.
Jeg venter også veldig spent på Askeravisen hvor jeg også er avbildet og intervjuet.
To aviser på EN dag! Da kan jeg vel kalle meg en ekte lokalkjendis?
Så gjenstår siste markering for dagen og det er min kjære Thea som fyller år. Gratulerer masse med dagen, skjønneste og flotteste Thea! Håper du feirer med masse gode venner og litt kjærlighet og kake 🙂
(Det er ikke første gang jeg spiser kakedeigrester idag, så det kan vi ikke markere)
God Verdensdag!
Følg meg på Facebook, da vel: www.facebook.com/tankekjor
Det er ikke veldig lenge til premiere på musikalforestillingen “Alene. Sammen”.
Nå har Madeline og jeg jobbet i nesten et helt år med denne forestillingen. Vi har produksjonsansvaret sammen og har fått med oss over 30 ungdommer i alderen 11-24 år som står klare både forran og bak scenen.
Alle jobber frivillig og det er flott å se en sånn innsatsvilje som disse ungdommene viser!
Ungdommene har jobbet siden april og begynner å bli klare for å vise frem det spennende arbeidet de har gjort.
Temaet for forestillingen er samme som ifjor – psykisk helse. I fjor var det bullimi som var hovedtema og i år er det schizofreni. Sammen med dramagruppa, har jeg utarbeidet manus.
I mine øyne er dette nok et tiltak for åpenhet om psykisk helse og scenen er en viktig uttrykksform å bruke i dette arbeidet.
Jeg er stolt av ungdommene. Jeg er stolt av oss. Og jeg er stolt av deg hvis du kommer og ser på!
Jeg har fått et par spørsmål på mail som jeg ikke tror jeg har skrevet noe om her på bloggen tidligere. Derfor tenkte jeg å svare til bloggen, i tilfelle flere skulle lure på det samme.
I tillegg synes jeg spørsmålene var veldig interessante og jeg har ikke tenkt så mye over det før. Da synes jeg det er veldig spennende å skrive litt om det, slik at jeg kan reflektere litt over det samtidig.
// weheartit.com/entry/76651853
Jeg lurer på hvordan du merket de psykiske plagene for første gang?
Hvordan begynte det for deg da du ble syk og hvordan taklet du det?
I starten var det ikke jeg som merket de psykiske plagene, men de fysiske. Jeg var 8 år da jeg startet å ha hyppig magevondt da jeg var på skolen. Jeg ble hentet av mine foreldre eller besteforeldre og med en gang jeg kom hjem var vondten borte.
Mange foreldre vil nok tenke at barnet deres ikke vil være på skolen fordi det er morsommere å være hjemme, eller at sykdom gir oppmerksomhet fra de voksne.
Det er ikke alltid slik. I mitt tilfelle slet jeg med angst som antakelig gikk under kategorien sosial angst. Hjemme var det trygt, derfor gikk det også fort over.
Jeg vil anbefale alle foreldre å se om det kan ligge noe mer bak fysiske smerter på barn. Psykiske plager starter allerede i barnehagealder, men det utspilles ofte i fysiske plager.
Pappa fikk meg til psykolog da jeg var 9 år. Der fikk jeg pratet om skilsmisse, nye stemødre og fedre, skolen og vennene mine. Det ble lagt opp samarbeid med foreldre og skole.
Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg mye deprimert og utagerte ofte. På den tiden var jeg ikke klar over hva depresjon egentlig var. Jeg bare følte meg mye trist og lei. Jeg gikk til psykolog da også, men følte ikke at det hjalp så mye. Kveldene var spesielt ille.
(At psykolog ikke hjalp meg var nok mest fordi det var krasj mellom meg og behandler og av den grunn møtte jeg sjelden opp til timene. Jeg visste ikke at jeg kunne bytte psykolog, men det kan man. Les mer om det HER)
Av person er jeg veldig aktiv og engasjert. Det var jeg også den gangen. Jeg engasjerte meg i så mye som mulig slik at jeg kunne holde hodet opptatt hele dagen. Det var min forsvarsmekanisme og den funka lenge. Men desto hardere ble fallet da jeg var 18 år og fikk min første innleggelse.
Da har jeg tatt til mot og skal herved publisere radiointervjuet jeg var med på igår på P4s radioprogram 17.30.
Jeg har lagt det på youtube for jeg skjønte ikke hvordan jeg lastet opp lydfiler her, men dere må gjerne kommentere under dette innlegget når dere har hørt intervjuet.
Dersom teksten blir for liten å lese kan du holde inne “ctrl” og trykke på plusstegnet (+) på tastaturet ditt. Når du skal ha skjermen tilbake i normal størrelse holder du inne “ctrl” og trykker på minustegnet (-).
Teksten kan bli litt uklar, men jeg håper du orker å lese den allikevel.
Det er egentlig et veldig godt spørsmål! Jeg føler at denne går litt inn i et tidligere innlegg hvor jeg skrev om mine drømmer. Det kan du lese HER.
Jeg håper og tror at fremtiden min er lys. En fremtid fylt med gode minner og gode perioder. Jeg jobber hele tiden for å få en så stabil hverdag som mulig med min diagnose og prognosene er gode. Det er fult mulig å leve et verdifult liv med Bipolar Lidelse.
Jeg håper jeg kan klare meg uten medisiner om noen år, men jeg står heller på en medisin og er stabil enn å ha de høyeste hypomaniene og de dypeste depresjonene.
Så har jeg en bok til på lur som jeg tenker å skrive ut en dag. Jeg ønsker å fortsette å jobbe med å få mer åpenhet om psykisk helse ved å skrive, sette opp forestillinger og rope høyt. Budskapet er viktig og til og med livsviktig for noen. Dette er det jeg brenner for! Derfor vil jeg bruke alle kanaler jeg kan for å nå ut til flest mulig mennesker.
Ellers ønsker jeg meg 2 barn, hus, hund og stasjonsvogn.
// Foto: Anthony Simmons
Jeg håper at jeg en dag kan starte på en utdanning. Gjerne innenfor ungdomsarbeid. Frem til den tid jobber jeg i barnehage og koser meg med det. Har et lite mål om å ta fagbrev i barne og ungdomsarbeid etterhvert.
Hei, hurra! Dette var gøy! 🙂
Lik meg på Facebook. Trykk i boksen i høyremargen —->
Det er flere perioder i livet mitt jeg ikke savner.
Først og fremst er det alle de dypeste depresjonene mine. De viser seg å komme tilbake selvom jeg ikke vil ha dem der, men jeg savner dem aldri i ettertid. Det jeg ikke savner med depresjonene for noen år tilbake var hvor lite jeg visste om hvorfor jeg fikk dem og hvor lite jeg visste om hva jeg kunne gjøre for å bli bedre eller holde meg stabil.
FjortiZZtiden min var alltid veldig tung, mørk og vanskelig da jeg var alene. Allikevel er det mange gode minner der, for jeg hadde det stort sett mye bedre da jeg var med andre.
Alene:
Sammen med andre:
Jeg lar allikevel ikke disse tingene gå ut over hverdagen min idag.
Nå ser jeg tilbake på tunge tider som lærdom og jeg blir sterkere for all motgang jeg opplever og kommer meg igjennom. Det gjør du og!
Som dere kanskje skjønner så drikker jeg alkohol. Jeg drikker ikke like ofte som min omgangskrets, men jeg er stort sett med allikevel.
Om jeg kan drikke eller ikke avgjøres av hvilken form jeg er i. Noen ganger går det helt fint å drikke, andre ganger kjenner jeg at jeg bør holde meg unna for å ikke havne i en depresjon/mani. Og da gjør jeg det. Jeg VIL jo ikke ha en depresjon, mani eller få angst…
Det er veldig enten, eller for meg. Enten så drikker jeg skikkelig, eller så dropper jeg det. Å drikke litt gidder jeg ikke, for Pepsi Max er egentlig bedre enn alkohol 😛
Jeg har ingen problemer med å ikke drikke, men det har vært en treningssak å komme dit. Før følte jeg meg annerledes, utafor og gadd stort sett ikke være med på vors/fest/byen fordi jeg ikke kunne drikke. Nå gjør det meg ingenting! Jeg er med på vors, drikkeleker og alt som hører til sammen med min gode venn Pepsi Max. Jeg blir til og med med ut og danser, kjører hjem, sover og slipper å være klein dagen etter.
På lørdag var en sånn dag. Jeg var på vors med Pepsi Maxen min og ute å danset rumpa av meg. Et stort pluss etter en morsom kveld var å sette meg i bilen og kjøre hjem. Penger spart. Energi spart. Jeg hadde det supergøy og slapp kleinesøndag.
Så lenge jeg er selvsikker og klar på at jeg ikke drikker, så pleier det å gå veldig greit. Folk bryr seg ikke så mye lenger. De fleste vet jo hvorfor. Når “ukjente” spør svarer jeg bare at jeg ikke gidder eller vil. Noen ganger sier jeg ikke noe i det hele tatt og ingen legger en gang merke til at jeg ikke drikker. Det er veldig morsomt.
Når folk er fulle kommer sannheten frem og DET er gøy å huske dagen etterpå skal jeg si deg!
Da jeg gikk på folkehøgskole skrev jeg et innlegg om alkohol. Det kan du lese HER.
NARKOTIKA
Dette er min rus! Jeg har faktisk sluttet å røyke fast (snuser da, så kan vel ikke skryte sånn veldig..), så dette er min lille rus innimellom. En helt vanlig sigarett.
Jeg er imot narkotika. Uansett hva det er. I mitt vokabular er det ingenting som heter “bare hasj”. Enkelt og greit. Veldig imot. Jeg har sett alt for mange bli ødelagt av det drittet der. Det som skremmer meg mest er at det ene fører ofte til det andre.
Den største grunnen til at jeg ikke liker narkotiske stoffer er at det kan utløse psykiske sykdomer. Jeg har møtt mange på psykiatrisk som forteller om sin fortid med rus. Noen har ikke brukt det mye en gang, men allikevel har de fått store plager psykisk.
Narkotika kan utløse psykiske sykdomer hos hvem som helst. De mest vanlige diagnosene som blir utløst av narkotika er angst, AD/HD og Bipolar Lidelse. En trenger ikke å ha hatt det fra før, det kommer med rusmisbruket. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men det kan være greit å ha det i bakhodet.
Det kan også være omvent. Veldig mange med disse diagnosene tyr til rusmidler lettere enn “friske” mennesker. Jeg kan ikke fortelle deg hvorfor, men det kan sikkert Google.
Dersom en har et rusproblem blir det nærmest umulig å medisinere diagnosen og dermed blir symptomene på diagnosen sterkere og det starter en ond sirkel. Jeg siterer psykiateren min: “Å medisinere folk med rusproblemer er som å medisinere mot en vegg. Det gir null effekt.”
Jeg skrev også et innlegg om narkotika rett etter innlegget om alkohol. Det er gangske krasst, men jeg velger å linke det allikevel. TRYKK HER for å komme til innlegget om narkotika.
Til slutt vil jeg gjerne si klart og tydelig:
Jeg er ikke imot brukeren, jeg er imot stoffet.Alle tar sitt eget valg. Jeg har tatt mitt og jeg blander meg ikke borti ditt.
Dette er MINE synspunkter og du får selvfølgelig lov å være uenig. Vennligst ikke slakt meg :p
For ti år siden var jeg her. Mitt mål de kommende ti årene var at jeg skulle bli kjent skuespiller. Hvertfall i en alder av 20, for DA var jeg stor.. Jeg har enda ikke nådd det målet. Så jeg gir det ti nye år.
For ti år siden var jeg ikke det minste klar over hvor i huleste jeg skulle være om ti år.. Livet mitt har tatt helomvending de siste ti årene, og ti år før der igjen… Da var jeg søt da!
Da vet jeg ikke helt hva jeg drømte om. Kanskje om å løpe i grønne enger med blomster og synge “Kua mi” med alle lekene mine?
Jeg har oppnådd NOE på mine 22 år da. Egentlig ganske mye…
Jeg er stolt over mine 22 år og har ambisjoner for fremtiden min. Og ufattelig mange mål, planer, drømmer og ønsker!
Da jeg skulle begynne på dette innlegget var jeg helt blank. Jeg begynte bare å skrive et stikkord. Et stikkord ble til mange stikkord og lange setninger som jeg skal prøve å formulere her nå. Konkulsjonen min er at jeg har mange drømmer, jeg har bare vært lite bevisst dem.
Det første som poppet inn i hodet på meg var dette: Gift, barn, hus, 2 hunder og ferdig med en bachelor. Glansbildet. Det er min korte svar på hvor jeg vil være om ti år.
Det er fortsatt svaret på hvor jeg vil være om ti år, men det er kjedelig.
Jeg vil fortelle dere om drømmene mine. Hva jeg virkelig ønsker å oppnå de neste ti årene (kanskje 20).
Jeg kan ikke rangere mine drømmer og ønsker, men her kommer noen av dem i tilfeldig rekkefølge.
Jeg vil bli ungdomsarbeider. Hvordan jeg kommer meg dit er ikke så farlig. Om det er fagbrev eller bachelor eller hardt arbeid. Jeg vil jobbe med ungdom. Ungdom som sliter. Jeg vil se dem for hva de er verdt. Fortelle dem og vise dem at de er verdifulle. Ta vare på dem.
Det kommer ofte tilbake til meg at jeg vil ha med meg familien min og være fosterfamilie. For et eller flere barn som trenger et hjem fylt med kjærlighet og omsorg.
Mitt største mål og min største drøm er å leve et tilnærmet normalt liv. Om ti år vil jeg klare å leve med diagnosen min 100%. For å kunne utføre mine andre drømmer og ønsker føler jeg selv at dette målet må utførest først. Hvertfall til en viss grad.
Den siste (og teiteste) drømmen jeg vil dele med dere nå er faktisk den samme som jeg hadde for ti år siden. Med en liten endring. Jeg vil fortsatt bli kjent, men jeg vil gjerne nå hele Norge med mitt budskap. Jeg har en viktig historie å fortelle og jeg vil gjerne være åpen om psykisk helse for så mange som over hodet mulig. Jeg siterer meg selv: “Jeg ønsker meg mer åpenhet om psykisk helse og jeg starter med meg selv”.
Hele tiden har jeg sagt at hvis jeg treffet et hjerte, så er det mer enn nok. Jeg vet jeg har truffet mange og hvert enkelt hjerte teller like mye. Det er bare på tide og “go big or go home”.
Det er godt mulig at dere synes jeg er skikkelig teit når jeg skriver dette, men det er hvertfall sannheten. Det er bare veldig “jantete” å skrive det til verden.
//blingme.tumblr.com
Eventuelt vil jeg jobbe som ressigør. Det har stått i journalen min i mange år, faktisk. Du synes kanskje det er teit, men er det ikke lov å drømme STORT?
(Min plan for 5 år siden var å bli kjent skuespiller for så å jobbe med ungdom for da kom de til å digge meg fordi jeg var kjent. God plan?)
//http://weheartit.com/entry/49662016
For de neste par årene vil jeg fortsette å jobbe som barnehagevikar. Jeg har det veldig fint og trives godt både i jobben og med arbeidsvilkårene. Gjør mer av det som funker, sier tankefeltterapeuten min ofte. Det har jeg tenkt til å gjøre, for så stabil som jeg har vært de siste 5 månedene har jeg ikke vært på flere år. Derfor skal jeg beholde de rutinene jeg har nå, for det funker.
I mellomtiden kan jeg drømme og planlegge og sette mål, men jeg har god tid på meg. Spørsmålet var tross alt: Hvor ser du deg selv om ti år? Ikke om 2.
//privat!
Jeg var sikker på at det skulle bli vanskelig å skrive dette innlegget, men etter å ha skrevet det, har jeg oppdaget at jeg glemmer å tenke på drømmene mine. Jeg glemmer å drømme. Det må jeg absolutt bli flinkere til. Alle burde være flinke til å drømme. Det er sunt og det er ingenting som kan stoppe våre drømmer.
Jeg gråt faktisk da jeg skrev deler av dette innlegget. Tårer av glede og fred. Dette er så personlig og det gikk mer og mer opp for meg hvor viktig det er å drømme. Jeg øver meg hver dag på å holde fast i nået, men jeg ser nå at det er like viktig å drømme.
Drømmene er mine lyspunkt for fremtiden. Det er viktig å være i nået og være tilstede, MEN jeg merker at etter en lang dag hvor jeg er litt nedfor drar det meg veldig mye opp igjen å drømme om fremtiden. Jeg må bare huske på at jeg drømmer om FREMTIDEN, ikke om morgendagen.
Hva er DINE drømmer? Tør du å se for deg dine kommende ti år?
